Verdens fineste og beste mormor.

“Som en mor for sin lille, passet du alltid på. Som solens varme strålet, varmet du meg så. Som regnbuens farger, farget du vår vei – nå er du en engel og har reist fra meg.”

Det skal sies at veien jeg har gått det siste året, har vært både tøft og tungt på flere måter. Ensomhet har en stor brikke som utgjør mye av det tunge jeg nå gjennomgår. Frykten for å involvere meg i nye vennskap og nye bekjentskaper. Frykten for å ikke være likt eller bra nok for noen. Men også fordi jeg mistet en av de viktigste og mest betydningsfulle personene i livet mitt. En som aldri dømte, en som alltid hadde de beste rådene å komme med, engasjementet og som jeg følte meg viktig for. I timer kunne vi snakke i telefonen – om alt og ingenting, det var latter og tårer, men dessverre mot slutten ble samtalene kortere, men samtidig enda mer betydningsfulle.
Det var så mye i vente, så mye jeg ville fortalt og snakket om. Den største nyheten jeg hadde, fikk hun aldri vite om da hun brått ble borte. Men livet går videre, og man lærer å tilpasse seg nye tilværelser med tiden. En ting jeg har lært, er å leve etter minnene og hva jeg lærte av henne <3.

Høytider vil aldri bli det samme igjen.

30.desember 2017. ( utdrag av mine egne notater )
Mormor var kommet på sykehuset for oksygentiltak og antibiotika, for de mente hun hadde fått lungebetennelse. Det var lange, trange korridorer som førte oss til rommet hennes.
Det ble klem og kos med kaffekos og massevis av skravling. Ah – den dama der. Fy, så heldig jeg var som hadde en så fantastisk person i livet mitt. Dette ble dessverre vårt aller siste møte den dagen og jeg kjenner tårene presser seg på. Det ble teksting på telefonen og jeg hadde som rutine å ringe henne hver mandag for å høre hvordan det gikk med henne.

Som ukene gikk, var hun mer og mer ærlig på hvordan smerter hun hadde, for bare for å ha sagt det – så var mormor en av de personene som aldri viste at hun hadde vondt noen sted eller klaget. Hun var åpen om plagene sine og ved ett tilfelle ett par uker før hun døde, ringte hun meg og gråt. Hun fortalte hvor stolt hun var av meg, hva jeg hadde mestret og hvor mye jeg hadde kommet meg igjennom med beina godt plantet på jorda. Hun fortalte om minner vi hadde sammen og hva vi hadde opplevd.

31.Januar 2018.
Dette er den siste kontakten jeg og mormor hadde.
K: kl 08.32 ” Hei mormor. Hvordan er det med deg ?”
M: kl 09.07 *Tom melding*
Jeg hadde jo fått ett par tomme meldinger tidligere, så tenkte hun ikke hadde fått skrevet ferdig og kanskje ville sende en ny når hun følte seg litt bedre og hadde mulighet for det, men det skjedde altså ikke.

Klokken 13.30 skulle jeg til legen en tur, men etter legebesøket ble jeg så sinnsykt kvalm. Tanken på å kjøre bil, var nesten tvilsom. Men måtte innom mamma en tur, for hun hadde bakt noen boller for meg. 16.30 hadde fremdeles ikke kvalmen gått bort, så valgte å legge meg litt ned på senga, for det har jeg erfart at pleier å hjelpe. Men, akkurat i det jeg legger hodet på puta – ringer telefonen.

” Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt dette, men mormor døde nå. ”

Det var da jeg mistet en veldig stor bit av hjertet. Jeg skrek så høyt at jeg er sikker på naboene hørte meg. Hvem hadde jeg igjen nå? Hvem kunne jeg nå snakke med? Det var ensomt, skummelt, urettferdig, og trist. Ettersom tiden gikk, og jeg sjeldent møtte nære og kjære, spurte de hvor den gamle, humoristiske Karoline var og hvor jeg hadde gjemt hun. Men jeg visste ikke selv hvor jeg hadde gjemt hun eller om jeg noen gang kom til å klare å finne hun igjen.

Etter mange uker hos psykolog, begynte jeg endelig å finne min vei. Jeg var så heldig å få treffe en psykolog jeg raskt følte jeg kom i kontakt med, og som jeg følte jeg ville fungere godt sammen med. Så bearbeidelsen min startet ganske så kort tid etter oppstart av psykologtimer, så jeg tok alle tilbakemeldinger som en hjemmelekse for å øve på å mestre de tingene jeg ikke klarte tidligere. Men det var viktig å ikke ta for mye vann over hodet, ta heller litt etter litt. Men poenget var å kjenne på mestringsfølelsen – at jeg fortsatt kunne, jeg klarte, og mestret – å føle seg verdt litt mer enn hva man tenkte man gjorde. Alt fra å gi ett smil til alle jeg gikk forbi, til å fokusere på meg selv og de gode tingene jeg hadde.

Det er viktig å ha noen å snakke med, for man skal ikke gå med så tunge tanker alene. En sorgprosess tar tid, og det er viktig å sette seg selv foran alt i denne perioden – uansett hvor lenge det trengs. Ta vare på deg selv og behandle deg selv bra.

Stor klem fra meg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no