Utfordringen videre.

Før vært innlegg jeg skriver, blir det nøye vurdert hva jeg skal skrive og hvor mye jeg bør dele. Det som er viktig for meg, er at jeg ikke kommer til å angre på noe av det jeg velger å dele, for min egen skyld. Jeg er utrolig glad i å skrive, få ut tankene mine som jeg synes er greit å få ut, men ønsket er selvsagt å få noe mer ut av det etter hvert uten at jeg skal gå noe mer inn på det nå.

Denne uken har vært ganske intensiv med DPS behandling. Gruppeterapi, individualterapi, og ernæringsfysiolog. Jeg hadde individuell samtale med psykolog idag, noe som var for meg veldig godt, men utrolig slitsomt. Det skal sies at jeg har truffet på en psykolog som virkelig er spot on, som forstår hva jeg sier og hva jeg mener. Hun kommer med gode tilbakemeldinger som er godt forståelig for meg og som er nyttig å tenke over. Det blir veldig mye følelser som kommer i form av tristhet – en følelse jeg ofte går med hver eneste dag, men som jeg prøver iherdig å skyve bort.

Det skal sies at det har vært og er veldig utfordrende for meg å møte opp hos psykolog, uten at jeg egentlig helt har visst hva som ligger bak før nå. Jeg er en ekspert på å skifte tema om noe blir for ubehagelig for meg å snakke om, det gjelder i alle situasjoner. Men grunnen bak er jo nettopp det at jeg kommer i konflikt med egne følelser. Jeg liker ikke å snakke om egne følelser, eller om meg i den forstand. Jeg er ekstrem sårbar, og tårer for meg er noe jeg helst lar komme når jeg er helt alene. For det å gråte, det er skamfullt, flaut og svakt når det kommer til meg selv. Da blir det fort til at man heller tuller det bort, eller snakker om noe helt annet. Men jeg vet jo selv, at jeg ville jo aldri rådet til eller sagt det til noen andre som er triste, at det å gråte er feil. For det er jo selvfølgelig menneskelig å utrykke følelser, at det å gråte ut er helt greit. Man skal jo ikke holde noe inne, men heller få alle følelser ut. Unntak av meg selv selvfølgelig, for det blir helt feil hvis jeg selv gjør det. Jeg var veldig høyt elsket av mormor, det vet jeg. Problemet ligger ved at jeg ikke tror noensinne at noen andre vil elske meg slik som henne. Hun viste meg det ved alt hun sa og gjorde gjennom hele mitt liv. Jeg er redd noen jobber og kjemper hardt for å prøve å motbevise meg akkurat det, men “mister det” fordi jeg alltid tuller det bort hver gang. Det er ufortjent ovenfor dem, men dem skal vite at det betyr mye for meg innerst inne at jeg betyr noe, og at jeg er av verdi.

Utfordringen fremover for min del nå som jeg har gjort i samråd med min psykolog, er at jeg skal prøve å ta alt til meg i stedet. Se hva det kan gjøre med meg som person og at jeg tenker at jeg er verdifull akkurat sånn som jeg er, og at noen faktisk kan være glad i meg. Jeg er villig til å snu om alle brikker og biter for at jeg skal få det bedre enn jeg har det nå. En dag skal jeg komme i mål, og jeg ser for meg at den behandlingen jeg får nå, skal jeg være takknemlig for å være villig til å jobbe for.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no