Tillitsbrudd

Har du noen gang hatt en venn/venninne du har fortalt alt til? Hemmeligheter, innerste mørke tanker, sorg, redsel, og frykt ? For så å angre på det etterpå, grunnet at den personen du fortalte det til, ikke var den personen du trodde det var ? Det er som ha en fylleangst, uten å ha vært på fylla.

Mange har lett for å åpne seg til personer som har vist omsorg, varme og empati. Dessverre kan man tråkke i salaten og få en skamfølelse for å ha åpnet seg i det store og det breie.

Og i ettertid, blir det satt ut rykter om deg, fordommer, det blir snakket dritt om deg bak ryggen din og du føler deg forrådt. Du setter ett spørsmålstegn til det og klarer ikke å forstå at du skal fortjene noe slikt, og det er helt riktig. Det er ikke fortjent!

Du åpner deg til en du trodde du kunne stole på, en du trodde var der for deg og som du kunne betro deg til med dine dypeste tanker, også ender det opp med at du sitter der og er kjempe lei deg for at du blir behandlet på den måten – urettferdig. Du har ingen mulighet til å forsvare deg selv, ikke rette på det, men heller sitte å motbevise alt som ikke er sant og bruke tid og energi på å overtenke.

” hva sa jeg for noe galt ?”, “hvorfor blir det snakket slikt om meg?”, ” fortjente jeg dette?” ” kunne jeg gjort noe annerledes?” ” kan jeg endre på noe?”

Under skamfølelse, ligger sinne og frustrasjon, det skaper en dårlig energi og dårlige vibber – nettopp fordi du ikke forstår hva du har gjort for noe galt for å oppleve dette. Slagordet er : “Alt du sier og gjør, kan bli brukt imot deg”, og det er helt riktig. Det skaper en viss utrygghet og isolering av åpenhet til andre ved en senere anledning når man opplever slikt. Man tør ikke lenger å åpne seg, men holder alt heller inne som bygger seg opp over tid og skaper en uro for en selv.

Når jeg opplevde slik før, ble jeg uhorvelig lei meg, selvkritisk, redd og levde i mye anger. ” Hvorfor meg “, var ett spørsmål som kom titt og ofte frem. Etter at jeg startet ” kampen for åpenhet ” via en vloggkanal på snap og har jobbet med dette i over ett halvt år nå, har jeg nådd langt for meg selv. Jeg når målene mine sakte men sikkert og kjenner jeg blir sterkere og sterkere etterhvert som tiden går. Jeg takler ikke urettferdighet, verken for meg eller for andre og det har jeg heller aldri gjort, men det er en viss forskjell den dag idag. For idag tør jeg å stå opp for mine egne meninger og sier det som det er, for jeg mener det er vel fortjent for den eller de personen(e) det gjelder å få vite sannheten og få vite når ting ikke er okey.

Folk har rett og slett behandlet meg som dritt, fordi jeg aldri har turt å si ifra. Men den gang ei. Ting tar tid, og det er helt riktig – for det har tatt lang tid for meg å stå i den posisjonen jeg gjør nå den dag idag. Det er også viktig for de urettferdige menneskene å få vite hvor grensene går.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no