Selvtillit og selvbilde.

Ikveld klokken 21.00 er jeg igjen å se på aerligtaltsnap kanalen vi har i forhold til psykisk helse. Tema denne uken er da ” Selvtillit og Selvbilde ”

Dette er da en snapkanal hvor vi fremmer og ufarliggjør åpenhet rundt psykiske lidelser. Jeg opplever selv at jeg har store progresjoner innenfor dette tema om meg selv og min psyke, men har igjen mye jeg selv ønsker å utfordre meg i. For det første, så er det ett fåtall som vet om meg og mine daglige utfordringer som jeg selvsagt ønsker å være mer åpen om, men i frykt for å bli dømt – så er jeg redd. Redd for å miste venner rundt meg, eller i det hele tatt skremme noen bort. Redd for at noen skal bruke min lidelse mot meg eller at noen skal le av meg og latterliggjøre meg.

Det er der mitt selvbilde kommer inn. Det å være utrygg og usikker på seg selv og andre, og hele tiden være på vakt, skrive og snakke med omhu – sånn i tilfelle. Jeg må hele tiden ” prestere ” for andre, for jeg vil så inderlig være god nok på alle nivåer.

Jeg har vært veldig naiv tidligere, som idag har mye med hvordan jeg er som person i dag. Jeg søkte mye tilnærming av venner tidligere, og ble alt for fort trygg på de rundt – som da gjorde at jeg la ut i det lange og brede uten å tenke konsekvenser som senere ble brukt imot meg. Det er kjipt, og det har vært kjipt. Men jeg har lært av det, som dessverre også gjør at det tar ekstra lang tid før jeg klarer å åpne meg før jeg vet at jeg kan være helt trygg.

Utseende betyr veldig mye for meg. Jeg MÅ sminke meg å se fresh ut hver eneste dag, og går spesielt mye i skjørt og strømpebukse med en pen bluse eller genser til. Er tøft for meg å skrive dette, men søker en annerkjennelse fra andre at jeg ser bra nok ut og ikke gjør andre flaue i deres nærvær. Jeg ønsker å se anstendig ut, slik at folk opplever meg som moden og en ålreit person å være sammen med. Så er det jo selvsagt selvfølelsen når man føler seg bra ut også med en fin hårsveis, flotte klær og nysminket.

Før hadde jeg ingen problemer med å gå i joggebukse og hettegenser, men det er lenge siden. Da kunne jeg gå usminket og blåste i hva folk mente og syntes, men den gang da. Tror det har gjort noe med meg etter at jeg fikk barn også. Jeg er livredd for å se uopplagt ut, eller i det hele tatt ser ” rotete ” ut, nettopp fordi mange kan dømme utifra det at jeg ikke ser velstelt ut og ” handle ” utifra det og oppleve det som en bekymring med meg som mamma.

JA – det er slitsomt. Å gå med slike tanker er frustrerende og ikke minst tungt. Tungt å leve etter og hele tiden MÅTTE se smashing ut, fordi jeg TROR andre dømmer meg etter meg og mitt utseende og at jeg må se anstendig ut til en hver tid. Og det gjør så klart noe med meg at jeg får ros etter hvor fin jeg er på håret eller hvor fint sminket jeg er, samtidig som det er ett “press” på meg om at ” dette må jeg bare fortsette med”, for da er jeg verdig nok.

Dette er mye av det jeg kommer til å vlogge om dette døgnet, så det blir spennende. Alltid en stor spenning før jeg logger inn på snappen. Får jeg hates? Får jeg støtte? Jeg har nå snart vlogget i ett år, og jeg har kun fått støtte, og det gir meg så ufattelig mye. Det betyr så mangt for meg med de gode tilbakemeldingene jeg får og det gjør meg enda bedre psykisk og fysisk som person. Jeg har fått mange sterke bånd, og jeg føler meg heldig som har fått denne muligheten til å få dele om meg og mitt.

Ønsker dere alle en riktig god helg, ta vare på dere selv. Stor klem fra meg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no