” Eller at du ikke klarer å ta vare på barna dine? “

Dette er den tøffeste og verste setningen en hver foreldrer kan få. Dette er en setning som preger meg stort i det daglige og følelsen av at jeg ikke kan vise min sårbarhet, tristhet, frykt og utmattelse i det offentlige og opplever det at jeg hele tiden må bevise at jeg er god nok, verdig nok som mamma, en god nok mamma som gjør alt for sine barn. Hver kveld takker jeg for at jeg klarte å bevise det nok en gang at barna betyr alt for meg og at jeg i det hele tatt KAN og KLARER.

Dette var i 2013. Eldste gullet var to år og minste noen få måneder gammel. Vi bodde i en blokk hvor brannalarmen gikk titt og ofte, både natt og dag. Og når den gikk, var det om å gjøre alt alle kom seg ut inntil brannvesenet fikk kommet og skrudd av alarmen. Vi måtte alltid sørge for at barna hadde pysjen på seg ved leggetid i tillfelle den skulle gå på natta, yttertøy måtte ligge klart i gangen, og klær måtte legges klart i tilfelle. Vi tok alt av forholdsregler. Den preget oss alle, for den var så utrolig sensitiv og det blinka rødt i hele leiligheten når den gikk.

Så lenge man aldri kunne forutse når den gikk, var jeg veldig utrygg med å være alene med barna og det å stå med ett sånt ansvar helt alene under slike omgivelser. En helg var samboeren borte og jeg skulle være alene med barna for første gang over natta. Og min opplevelse av dette, tilsa at det var tryggest å ha en til der med meg når jeg var alene. Derfor fikk jeg heldigvis ei venninne på besøk hvor vi hadde en riktig fin kveld med god mat og film på tv’en. Jeg opplevde dagen og kvelden som veldig vellykket og ingen alarm gikk heldigvis denne kvelden/natten.

Dagen etter skulle samboeren min komme hjem og jeg kjente en lettelse for at jeg ikke var alene en natt til og jeg fikk litt assistanse om brannalarmen skulle gå. Og JA, den alarmen var traumerende! Frøkna til han samboeren min var med sendte meg en mld og ga meg beskjed om at gutta nå var på vei hjem, men at hun håpet de kunne være borte litt lenger da det var så godt at de var borte, hvorpå jeg da svarte at det hadde vært muligheter for det om hun ikke skulle på den jentekvelden hun hadde planer om. Altså, jeg mener aldri noe vondt med noe av det jeg sier eller gjør og har aldri noen intensjoner om å gjøre noen vondt under noen omstendigheter. Jeg er opptatt av likeverd, respekt og omtanke for alle rundt meg.

Hva som gjorde at hun reagerte på det jeg sa der, er uvisst for meg. Selv den dag idag fem år etterpå, så vet jeg ikke. Men jeg fikk ett klart svar, ett svar jeg aldri mitt liv trodde jeg skulle høre, som var :
” Eller at du ikke klarer å ta vare på barna dine?”.

Selv idag fem år etter, sliter jeg. Og er det en dag jeg er mer utmattet enn andre dager, og har det litt tyngre enn andre, annser jeg meg selv som verdens verste mamma. Og sånne setninger som at jeg er trist eller lei meg, er ulovlig å si av meg til samtlige, for da er jeg jo hvertfall dømt og stemplet til å ” ikke klare å ta vare på barna mine “.

Selv hos psykologen er alt perfekt. Jeg har det bare så utrolig bra, ingen vonde følelser, masse energi, og latter og glede 24/7. Men det er jo faktisk ikke alltid det. Men tenk om jeg sier eller i det hele tatt viser jeg er litt sliten da, da ser jeg for meg bekymringmeldinger og barnevern på døra her, fordi jeg opplever det som “ulovlig” å vise utmattelse og at noen dager er verre enn andre.

Jeg er så redd, barna mine er alt og jeg er alt for dem. Men noen dager har jeg det litt ekstra vondt, som gjør at det blir litt sene kvelder og netter, fordi jeg bruker nettene til alenetid hvor jeg har lov til å være litt lei meg og slippe noen tårer uten at noen ser.

Torsdag 7.februar.

Idag har det vært en dag fylt med smil og latter med de aller nærmeste. En bedre middag, filmkos og familieglede har vært en prioritet idag og telefonen har ligget vendt ned på bordet siden i formiddag uten ork å gå inn å se på den. Og for første gang på lenge har jeg ikke følt at jeg har gått glipp av noe, som jeg vanligvis pleier å gjøre. Det har vært og er knalldeilig med en sånn dag hvor man bare kan være litt ” fraværende ” og bare sette alt på sosiale medier en skikkelig pause.

Ikveld blir det kun selvpleie og tidlig kvelden for å nyte og bare slappe av med en varm kopp te eller to og serie på tv’en. I morgen er det endelig fredag, og man kan ikke annet enn å bare ønske helgen velkommen med åpne armer og fylle helgen med masse aktiviteter og glede. Akedag, kino, og kvalitetstid med besøk av besteforeldre er det som står på agendaen.

For tiden ser jeg på stand up komikere på youtube på kveldene og synes det er ufattelig deilig å kjenne latteren komme for fullt! Igår så jeg Terje Sporsem med ” Krig “, og fy søren som jeg lo og som jeg anbefaler på det varmeste om tristheten melder sin ankomst eller om man bare ønsker å føle litt ekstra glede.

Ett tøft år uten deg.

Ett brev til deg fra bompelompa.

Kjære mormor. Her sitter jeg med danseband på ørene og mimrer tilbake til barndommen hvor vi spilte dansefot på lørdagene og danset på kjøkkengulvet, husker du? Gud, så mange fine tider vi har hatt. Lange flotte samtaler, dine flotte råd og måten du lærte meg å leve på. Latteren din går på repeat i hodet mitt, og jeg smiler når jeg tenker på den. Gud, hvor herlig du var. Jeg savner deg sånn, mormor. Hver dag er så vond, for det går ikke en dag uten at jeg tenker på deg. Jeg føler at alt minner meg om deg, og tårene renner så fort jeg er alene. For dessverre, så klarer jeg ikke vise ordentlig med følelser før jeg er helt alene.

Om det er noe nytt som hender, noe morsomt som skjer eller en viktig nyhet jeg får, så skulle jeg ønske jeg kunne kaste meg over mobilen og ringe til deg. Du var alltid så engasjert og ivrig, uansett hva jeg ville fortelle.

Vi har mange minner du og jeg. Og de skal bevares godt i minnet og taes godt vare på.

Kl 16.24 for akkurat ett år siden, fikk jeg den harde og brutale telefonen om at du var død. Jeg fikk ikke sagt hadet til deg eller hatt noen som helst samtale med deg eller i det hele tatt vært der for deg den siste tiden. Og ja, jeg skal innrømme det – jeg har vært både bitter og sint. Sint for at jeg ikke visste noe når du var så dårlig som du var de siste dagene, ukene.

Jeg fikk en forvarsel på at noe var riv ruskende galt samme dagen, men jeg forsto ikke. Enda mamma spurte om jeg hadde snakket noe med deg og jeg sa at jeg skulle ringe deg den samme ettermiddagen. Samme tidspunkt som jeg sa det til mamma, hadde ambulansen kommet til dere, hvor hjertet ditt plutselig stoppet.

Når jeg ser opp på stjernene på kvelden, ser jeg på den sterkeste som lyser som at det er deg. At det er du som titter ned og vinker med kaffekoppen i hånda og alle de “7 slagene ” med kaker. Jeg håper du har det godt der du er nå, flotteste du.

Jeg kommer og besøker deg snart, kjære du. Det lover jeg!

Men uansett, så skal du vite hvor mye du er savnet her. Du vil alltid være i mine tanker, og så overtroisk som jeg er, så håper jeg snart jeg får ett tegn om at du er i nærheten. Det er mulig du har gitt meg mange, men jeg trenger å få det inn med teskje! Hehe.

Jeg hadde ett forferdelig mareritt her forrige uke. Du satt på min høyre side og noe sa meg at du da skulle dra fra meg. Jeg holdt deg så hardt i hånda og satt tett inntil deg og ba om at du ikke skulle dra fra meg. Den var vond og mange av drømmene omhandler det samme. Noe sier meg at jeg fremdeles er i sorgfasen og føler ett ekstremt savn og seperasjonsfrykt, som da ikke er så rart. Men jeg er utrolig sliten. Veldig, veldig sliten. Føler meg som en robot, sover ekstremt lite til tider og noen ganger mye. Noen dager har jeg masse energi og noen dager ikke energi i det hele tatt og vil bare gjemme meg bort fra alt og alle.

Jeg tar deg med meg i hjertet mitt, så møtes vi en vakker dag. Veldig glad i deg, kjærlig hilsen bompelompa di.

Det er den dagen, igjen.

Søndager… Jeg bare liker dem ikke. Dagen før uken er igang. Søndagene hvor jeg egentlig vil bare dytte alt og alle bort fra meg, være så negativ og lei jeg bare vil – uten å måtte late som.

Men i bunn og grunn har uken vært fin, jeg føler jeg stort sett har fartet rundt hele tiden denne uken, og ser meg ganske så fornøyd med det. Høydepunktet denne uken har vært å få truffet bestefar igjen som jeg ikke har sett på lenge og en bedre lunsj med lillebror. Hver eneste liten positiv ting, bærer jeg med meg videre og jeg føler jo på en måte at jeg takler ting lettere og bedre.

Imorgen er det siste dagen. Siste dagen i gruppen som jeg så utrolig kommer til å savne. Menneskene, de gode samtalene, lærdommen og muligheten for at jeg i det hele tatt har fått lov til å ta plass i dette mentaliseringsprogrammet. Jeg har ett så høyt ønske om å få delta videre i langtidsprogrammet, men jeg må kjempe. På onsdag skal jeg nemlig i siste time hos psykologen, hvor vi skal snakke om ” veien videre “. Jeg er jo overhodet ikke klar til å bare ” slutte “. Jeg har så mye mer jeg ønsker å lære om meg selv, og jeg gruer meg til å fortelle psykologen det. For jeg er redd for at jeg for en avvisning, tvert! At dem ikke har mer å tilby, at det ikke lenger er vits å kjempe eller prøve. Men jeg kan ikke gi opp uten å ha prøvd hvertfall.

Men jeg mister ikke motet. Jeg skal kjempe, si ifra, og håpe alt jeg kan, så får vi se hvordan det går. Jeg må lære meg flere ting og en av dem er å ikke se så negativt på ting, uten å ha prøvd. Jeg har så lett for å bare ” gi opp ” – for jeg får jo bare ett nei uansett, tenker jeg da. Så kommer selvsagt angeren etterpå, og jeg tenker dette i forhold til psykologen som er så viktig for meg, så skal jeg gutse!

Mer hva mer jeg skal denne uken, ønsker jeg ikke dele riktig ennå. For bak så ligger det så mye dårlig samvittighet og anger, så må hente meg litt inn før jeg deler. Vanskelig å innrømme for seg selv hva jeg selv har gjort.

Ønsker alle en riktig god uke 💜

Med åpne kort. Del 3/3

Dette er det siste innlegget av tre deler. Ett personlig innlegg med mye følelser og hvordan ting har vært og er.

12.september 2018.

Hei, dette er ******. Jeg ønsker å komme i kontakt med deg.

Jeg skulle til manuellterapaut denne dagen og satt på venterommet da det plutselig vibrerte i veska. Jeg satt jo som jeg ofte gjør helt i mine egne tanker og ante fred og ingen fare. I det jeg tok frem telefonen, hadde det tikket inn en sms fra ett nummer jeg aldri hadde sett før, og en tekst som inneholdt noe jeg aldri jeg trodde jeg skulle oppleve. Akkurat i det jeg leste teksten, var jeg nesten sikker på at jeg skulle besvime. Jeg klarte ikke si noe, jeg falt rett i sjokktilstand, for jeg visste jo egentlig godt hvem denne personen var.

Det var lillebror.

I det jeg fikk hentet meg litt inn, fikk jeg til å skrive tilbake – men samtidig var jeg veldig redd dette var noe tull, så det ble vel noen skeptiske og nysgjerrige spørsmål fra meg. Men da jeg ba han om å ringe og vi snakket sammen, ble jeg langt mye mer trygg på at det stemte og at dette var reelt.

Men han var selv veldig nysgjerrig og ikke minst ivrig, etter å få møte meg. Den dagen jeg skulle møte han, var en dag fullt av forskjellige følelser. Denne dagen ønsket jeg å dele, så jeg valgte å vlogge om denne dagen og belyse den store dagen for min egen Snapchat til mine nærmeste og “aerligtaltsnap”. Jeg husker det tankekjøret jeg hadde denne dagen hvor kroppen var i helspenn. Det kriblet i hele kroppen og jeg hadde helt sinnsykt med sommerfugler i magen. Vi hadde bestemt at vi skulle møtes rundt kl. 16.30 hos farmor. Var tryggest sånn, for det var ingen andre som visste av familie. For hva hadde vel skjedd om noen hadde funnet det ut ?

La meg forklare:
Fra jeg var liten til nå i voksen alder, har ikke jeg fått lov til å kontakte pappa eller mine søsken, for jeg skulle ikke fantes. Jeg skulle ikke blitt født eller kommet til denne verden. Dette skulle aldri ha skjedd. Og uheldigvis for pappa sin del at jeg finnes, må han heller skjule meg og holde meg hemmelig for sin egen familie, nemlig mine søsken. Jeg kjenner mens jeg skriver dette at jeg er så utrolig bitter og sint på hele situasjonen. Hvem er det som oppfører seg slik eller i det hele tatt har samvittighet til dette ? Her har jeg da gått i 27år uvitende om grunnen til hvorfor han ikke har villet ha noe kontakt, men fått streng beskjed om å holde meg unna mot min vilje.

Så denne mandagen da jeg stoppet bilen og stoppet motoren utenfor farmor og farfar, vet jeg ikke hvilke tanker som gikk eksakt rundt i hodet mitt. Det var vel egentlig fokus om å holde seg på beina og prøve å ikke knekke sammen. Tenk å endelig få møte sin egen bror etter 17år, en person som har likhetstrekk med meg, samme pappa, men uten mulighet til å oppnå kontakt eller bli kjent med hverandre. Hvordan skal man bearbeide det ? Jeg gjør ikke annet enn å bare holde armene mine vide og breie og tar imot med åpne armer og priser meg lykkelig over at dagen endelig har kommet. En frisk start, men 17år senere. Man føler man hele tiden er på flukt, og kikker seg alltid over skulderen. Er det noen som kan se ? Kjenner noen av oss igjen som kan igjen gå videre?

Selv om det er verdens beste følelse og det største som har skjedd, så er alt veldig hemmelig. Men til hvem sin fordel da ? Jo, akkurat.. Pappa. Og det er nettopp derfor jeg også skriver dette. Jeg orker ikke denne hemmeligheten mer, og første tanke er å få teksten ut – å kvitte meg med noen følelser og tanker jeg har om dette som jeg holder for meg selv.

Og for jo mer jeg skriver, jo mer klar er jeg.. Klar for at folk kan finne det ut, eller at en vakker dag pappa leser dette selv med egne øyne. Hvilke spor han har satt i uskyldige mennesker som hver dag bearbeider og jobber med seg selv. Som i alle år har levd med en skyldfølelse og følt på avvisning.

Men nå som jeg har forklart litt, fortsetter jeg litt der jeg slapp isted. Jeg valgte å kjøre lillebroren min hjem denne dagen vi møttes første gang, men han var så nervøs så fort vi begynte å nærme oss. ” Tenk hvis noen ser oss eller får øye på oss nå? “. En uskyldig person skal ikke føle det slik, det er forferdelig. Vi pratet ikke så mye den bilturen, selv om vi egentlig hadde mye spørsmål til hverandre og mye å snakke om, men vi bestemte oss heller for å møtes en annen dag igjen for en prat. Jeg bestemte meg for at fra den dagen jeg slapp han av, skulle jeg være beskjeden med meldinger og anrop, jeg skulle gi han tid og ro følte jeg. Så det har hele tiden vært slik at jeg har stått beredt hver gang broren min har ringt eller sendt meldinger.

Ett par uker etter første møte møttes vi. Vi satte oss ned på noen benker ved en tursti hvor vi kunne prate i fred uten forstyrrelser. Denne gangen var vi vel litt mer klar over hvordan ting har vært og er, så vi hadde selvsagt mye å fortelle og mange spørsmål til hverandre. Han var veldig opptatt av min barndom og oppvekst, om jeg hadde det bra og om jeg i det hele tatt har hatt en farsrolle og vokse opp med. Jeg sa til han at jeg kom til å være ærlig å ba han om å ikke stille spørsmål han ikke ville ha svar på, og det var han veldig klar over. Han ristet oppgitt på hodet når jeg fortalte hvordan jeg hadde hatt det uten pappa i oppveksten og hvordan jeg har blitt avvist hele livet. Han kunne fortelle meg at han i bunn og grunn visste hvorfor det var slik og hadde blitt slik.

” Mamma og pappa hadde 30års jubileum i sommer. “

Det var noe av det første han sa. Jeg reagerte med en gang han sa det. “Hva er det du sier”, sa jeg! Og bare ved den setningen der, så skjønte jeg alt. Pappa hadde vært utro med mamma mens moren hans hadde vært på studietur til utlandet og var borte ett år. Såklart raste jo verden for han, i det han forsto at mamma var blitt gravid med meg. Det skulle jo ikke skje, han hadde jo ett annet liv? Når dette ble røpet til kjæresten hans, fikk han valget. Enten meg eller henne, han valgte henne. Det innebar også at jeg skulle være usynlig for han og alle rundt han og ingenting skulle komme i mellom dem.

Nå kjemper vi hardt for åpenheten og at hemmeligheten snart kan belyses for pappa og dama en gang for alle. For sannheten kommer for en dag, uansett hva ! Enten om det er år eller dager, så får man vite tilslutt, men man må aldri slutte å kjempe.

Og med dette, så avslutter jeg nå tredje og siste del. Takk for at du leste.

Med åpne kort. Del 2

Jeg har alltid vært interresert i å vite.

År 2000 sto jeg i den gammeldagse telefonkiosken husker jeg og snakket med farmor. Hun hadde visst en kjempe spennende nyhet å komme med. Jeg skulle bli storesøster. Selv om jeg og pappa aldri hadde noen kontakt, var det fremdeles stas å vite at jeg skulle bli noe så stort noe. Der og da tenkte jeg ikke på at jeg aldri kom til å få bli kjent med han eller henne. Jeg var bare en jente på ti år, uvitende om hvilken fremtid som lå foran meg. Det fantes en pappa i min verden, og nå snart ett søsken, men for pappa var og er jeg ingenting. Jeg har selvsagt hatt lav selvfølelse grunnet dette, da jeg regelrett har blitt avvist på alle mulige måter enda jeg har forsøkt så uhorvelig hardt. Desember 2000 kom lillebror til verden, med null anelse om hvordan han så ut og hvilken fremtid vi skulle få, sammen – trodde jeg.

Du må ALDRI ta noe kontakt med dem, Karoline. For da mister jeg barnebarna mine.

Fire år senere, ble jeg på nytt storesøster til ei lita jente. Uansett hvor hardt jeg har villet hatt kontakt, har jeg ikke fått lov. Jeg har levd med hemmeligheten i skjul i veldig mange år, og kunne ikke gjøre noe. Jeg har prøvd å få kontakt med pappa via meldinger, for å kanskje starte ett sted. Men det dessverre har jeg ikke kommet noen vei med det, enda. Nå har jeg søsken på sytten og fjorten år, som har hele tiden trodd det kun har vært dem to, så har de da en storesøster som sitter fortvilet på sidelinjen uten sjans eller mulighet til å oppnå kontakt. Jeg unner ikke min verste fiende dette jeg har gjennomgått. Jeg sier jeg nettopp fordi det er jeg fra tiårs alder som har sittet midt oppi det hele veien. Søsknene mine er helt uvitende til dette. Men for det om jeg ikke har hatt noen pappa i livet mitt som skulle ha vært der 110%, så har jeg klart meg veldig bra til tross for.

Men for det om jeg ikke kunne få ta kontakt og ha måttet holde meg unna, har jeg alltid vært like interessert. Hvordan personlighet hadde de? Hvordan så de ut? Gikk de på noen sport eller hadde de noen hobby? Så på en eller annen måte har jeg følt at jeg har kjent dem, selv om jeg ikke har gjort det og de ikke har visst noe om meg. Jeg har vært ganske åpen om dette til nære venner og familie, fordi jeg føler denne situasjonen er både gripende og fortvilende og ikke minst komplisert, ingen vil forstå seg på dette. Det er jo nemlig helt høl i hodet.

Selv om jeg etter hvert som årene har gått, har vurdert å ta kontakt, så har jeg blitt nektet tvert. Fordi når lillebroren min var rundt åtte-ni år, ble han fortalt av farmor at de hadde en søster. Dette fortalte han såklart til moren sin og pappa, så farmor fikk huden full, for dette skulle jo aldri skje! Ingen skulle jo vite om meg, jeg var en hemmelighet. Jeg skulle ikke finnes. Derfor har farmor i alle år nektet meg å ta noe kontakt med søsknene mine, fordi hun selv ble truet med å miste barnebarna sine om dette kom ut! Og i alle år har jeg jo nettopp tenkt tanken på hvorfor jeg hele tiden skulle hemmeligholdes for alle sammen. Hva var liksom så farlig med det? Hva hadde jeg gjort galt? Og i en alder av tjueåtte år, skulle jeg endelig få vite grunnen. Og det skal jeg nærmere inn på i tredje og siste del av ” åpne kort”. Jeg kjenner jeg har stor skriveglede om dagen, og jeg vet at siste del kommer ganske så snart. Nå skal jeg ta en bitte liten pause, så skal jeg legge beina på sofaen og se på politiskolen og slappe av. Ønsker alle en riktig fin kveld videre.

Stor klem

År 2018 på godt og vondt.

Fredag 28.desember 2018

Hei, og velkommen til mitt aller siste blogginnlegg for i år. Har ikke ord for hvor beintøft dette året har vært, og for hvert år som går, så mister jeg aldri troa på det bedre. Det nye året SKAL bli bedre, nå ordner det seg, nå starter vi med blanke ark og en ny start. Men så er det alltid ett eller annet jeg skal bekjempe og utfordre meg til.

Januar 2018 mistet jeg min enestående mormor, som fremdeles er ett ufattelig stort tap og en stor sorg jeg daglig går og bærer på. Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på henne. Jeg fikk aldri muligheten til å ta farvel, jeg ante ikke hva som skjedde, og det er nå snart ett år siden jeg så hun for aller siste gang. Jeg tar vare på de gode minnene og lever som det hun lærte meg. Og det er nettopp det som gjør det så vondt, jeg får hun aldri tilbake.

Men til tross for alt det vonde og den tunge bagasjen, så har jeg gjort store fremskritt. Hele veien har jeg trosset frykten, utfordret meg selv, kjempet og alltid hatt troen. Jeg går aktivt til psykolog og mentaliseringskurs som jeg uten tvil har fått mye godt ut av og lært mye om meg selv med reflektering og god veiledning. Jeg gir aldri opp og det skal jeg heller aldri gjøre, for jeg vet jeg har så mye mer å gi for en lettere og bedre hverdag som jeg trenger og fortjener.

I CAN AND I WILL! NEVER LOOSE HOPE!

Når jeg startet å blogge, så skulle jeg gå inn for å legge alle kortene på bordet med denne “Hemmeligheten” som ligger under en egen kategori. Jeg har tenkt nøye og lenge, og jeg kommer til å starte år 2019 med å fortelle fra a til å hva som ligger bak. Jeg kan si så mye som at det har vært inderlig vondt å holde dette for seg selv uten å komme noen vei med det og jeg mener dette er riktig å dele og få skrive om, for å lette noen kilo fra skuldrene og få det ut.

Jeg føler også at jeg har fått mye godt ut av å starte å blogge, jeg har fått enormt med støtte og tilbakemeldinger og jeg er så uendelig takknemlig.

Jeg ønsker dere en riktig fin kveld videre og med ett stort ønske om ett riktig godt nytt år. Vi sees igjen om kort tid. Vær den dere er, ta vare på dere selv! Og dere? Aldri mist troen og aldri gi dere.

Stor klem fra meg.

Jeg er ikke så sterk som du tror.

Hvor mye og hva er riktig å legge over på en annen person?

Mulig jeg fremstiller meg for å være en sterk person, som tåler å høre alt, men som veileder og støtter alle andre. Så er det, det i etterkant som for meg er den tøffeste delen i bunn og grunn. Alle vet det å ha en maske på seg, og den er for ingen ukjent. Det er det jeg gjør til det daglige, bærer en maske og fremstiller meg selv for å være en sterk person som alle kan lene seg til, fordi for min del vil jeg redde hele verden, sette ett plaster på såret til alle som trenger det og bidra til at alle kan få det bra, men så kommer jeg tilslutt og mine behov.

Men hvor går min grense da ?
Når er nok nok?
Hvor mye tåler jeg?

Det handler om å gi og få. Dessverre har jeg vært for opptatt av å gi, at jeg kanskje ikke har registrert at jeg har fått noe tilbake? Eller har jeg i det tatt fått noe tilbake? Mine behov kommer tilslutt, og sånn har det alltid vært. Men så skal så sant sies da, at å få hjelpe andre – bidrar også til at jeg skal få en fin dag.

Under hele oppveksten har jeg vært vandt med å please andre for å selv unngå å få dårlig samvittighet. Jeg har fått huden full for ting jeg kanskje kunne gjort bedre og hva jeg skulle endre på, og dermed brukt veldig mye energi på å gjøre andre fornøyde og selv føle meg bra nok.

” Tenk på alt vi har gjort for deg.”

Den setningen er noe jeg har hørt ukentlig gjennom hele barndommen, ungdomsårene og tiden som voksen – og den gnager like hardt hver eneste gang. Hva føler jeg når jeg får en slik melding? Hva bør jeg føle? – Jo, da kommer samvittigheten. Den dårlige samvittigheten hvor man ikke er verdt noe, hvor man skal kjempe enda mer og enda hardere for å gjøre andre fornøyde.

Dette er en jente på knappe ett år, som en dag kom til denne verden uvitende om hvilket liv som skulle møte henne. Hvilken personlighet skulle denne jenta få? Hvilken utfordringer skulle denne jenta få? Ville denne jenta en dag bli lykkelig og ha det bra med menneskene rundt seg? Hva skulle til for at denne jenta skulle få ett verdig liv med mange gode egenskaper og selvtillit?

Relasjoner:
Jeg vil påpeke at for min del, har relasjoner i min oppvekst mye med hvilken person jeg er i dag. Mange å forholde seg til, mange å tilpasse seg etter. Jeg vil beskrive meg selv som ekstremt tilpasningsdyktig ettersom det livet jeg har hatt til nå. Og som liten, ble jeg beskrevet som en veldig stille og rolig jente som ikke gjorde noe gærent. Det har aldri gått på hva jeg har gjort galt, mer som hva jeg kunne gjøre bedre – for ting var/er aldri bra nok. For andre, skulle jeg ha vært alle steder samtidig og hjulpet alle samtidig. Det er så utrolig mye jeg skulle ha gjort, og når jeg da ikke får det til – svikter jeg alle rundt meg og ikke minst meg selv.

Jeg trenger å høre at jeg er bra nok, jeg trenger å høre at noen er glad i meg, jeg trenger å høre at jeg gjør mitt beste hele veien og mer enn det. Jeg har ett behov jeg også! Se meg for den jeg er som person, ikke hva jeg skulle og kunne gjort bedre. Jeg er så sliten av å kjempe så hardt.

Den avvisende perioden.

Den dårlige perioden er tilbake igjen, men hvor lenge – det vet jeg ikke. Perioden jeg er i, opplever jeg som slitsom, vond, skamfull, frustrerende og trist. Jeg kan ikke helt sette ord på hva som foregår oppe på loftet om dagen. Den tomheten, hvor kommer den fra ? Jeg føler meg helt apatisk om dagen.

Jeg vet ikke hva mine egne behov er om dagen, hva jeg trenger, hva jeg vil – eneste jeg vet at jeg vil, er at venner ikke skal bruke energien på meg om dagen, men heller ta litt avstand, for jeg kommer tilbake fortere enn man tror. Dette er en blogg hvor jeg ønsker å være helt ærlig, og det skal jeg være også.

De siste ukene, månedene, siste året har vel jeg vel vært en skikkelig egoist – eller hvertfall det jeg har fått høre. Jeg har hatt behov for å snakke, for å reflektere, få hjelp med usikkerheten min. Men at det var ett pes for andre, den tanken har ikke streifet meg i det hele tatt, og jeg føler meg truffet med det samme. Er vel kanskje det som gjør meg så tom også. Hva er greit å si og hva er ikke greit å si ? Også så dum man føler seg, har jeg virkelig gjort folk lei av å høre på meg? Er jeg for mye for enkelte?
“Du rykker tilbake til start”.
Gruppesamtaler hvor det er flere enn en person i en samtale, eller samtaler i det hele tatt, får jeg nesten ikke med meg. Jeg forstår mindre enn noen gang og det meste er helt blankt for meg. Vil det vare lenge mon tro?
Det kommer så brått på en, hvor alt bare blir mørkt og alt bare dritt. Der og da ser man ingen lyspunkt og det blir alt for mye. De trappetrinnene man har jobbet seg opp mot, også faller alt i grus og at man da føler man faller ned alle de trappetrinnene igjen og hardere i bånn. Det er i disse periodene jeg er kjent for å stenge de rundt meg – ute. Isolerere meg, gjemme meg, ikke besvare meldinger eller anrop. Deretter kommer samvittigheten igjen. Den dårlige samvittigheten man får ovenfor andre, hvor man regelrett avviser og de opplever deg som om du gir totalt f**.

Jeg er jo så klar over det selv, at jeg avviser, og det jeg aldri lærer – er å heller være ærlig også ta litt avstand uten noe form for dårlig stemning. Mens nå, så tror alle at det er dem sin feil og at de har gjort noe galt. Men det er meg, jeg vil ikke være til bry i disse tider. Vil ikke påvirke noen til å få det vondt og mørkt som jeg har det akkurat nå. Viktigheten om jeg i det hele tatt skal ha noe kontakt med omverden, er å prate om alt annet enn negativitet, egne problemer, meg selv og mitt og heller noe som fremmer positivitet og humor i stedet.

Så når jeg da føler meg på “topp” igjen, må jeg da beklage at jeg kan for hva jeg har påført de rundt meg og bruke evigheter på å tilgi meg selv. Det er ikke for at noen skal synes synd på meg, men heller forstå – at ting er forferdelig vanskelig om dagen, men jeg gir meg ikke. Jeg kommer tilbake så fort som mulig, da blir alt bra igjen. Dette varer ikke for evig. Jeg føler bare med det blogginnlegget her, at alt er kaos. Null sammenheng, bare rot. Har brukt rundt en time på å skrive dette nå, og enda opplever jeg innlegget som rotete.

Nå har jeg fått på meg joggebuksa, så nå skal jeg unne meg litt soffakos med tente lys og få sett en film, så ønsker jeg dere alle en riktig fin kveld og en fortsatt fin uke.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no