Med åpne kort. Del 2

Jeg har alltid vært interresert i å vite.

År 2000 sto jeg i den gammeldagse telefonkiosken husker jeg og snakket med farmor. Hun hadde visst en kjempe spennende nyhet å komme med. Jeg skulle bli storesøster. Selv om jeg og pappa aldri hadde noen kontakt, var det fremdeles stas å vite at jeg skulle bli noe så stort noe. Der og da tenkte jeg ikke på at jeg aldri kom til å få bli kjent med han eller henne. Jeg var bare en jente på ti år, uvitende om hvilken fremtid som lå foran meg. Det fantes en pappa i min verden, og nå snart ett søsken, men for pappa var og er jeg ingenting. Jeg har selvsagt hatt lav selvfølelse grunnet dette, da jeg regelrett har blitt avvist på alle mulige måter enda jeg har forsøkt så uhorvelig hardt. Desember 2000 kom lillebror til verden, med null anelse om hvordan han så ut og hvilken fremtid vi skulle få, sammen – trodde jeg.

Du må ALDRI ta noe kontakt med dem, Karoline. For da mister jeg barnebarna mine.

Fire år senere, ble jeg på nytt storesøster til ei lita jente. Uansett hvor hardt jeg har villet hatt kontakt, har jeg ikke fått lov. Jeg har levd med hemmeligheten i skjul i veldig mange år, og kunne ikke gjøre noe. Jeg har prøvd å få kontakt med pappa via meldinger, for å kanskje starte ett sted. Men det dessverre har jeg ikke kommet noen vei med det, enda. Nå har jeg søsken på sytten og fjorten år, som har hele tiden trodd det kun har vært dem to, så har de da en storesøster som sitter fortvilet på sidelinjen uten sjans eller mulighet til å oppnå kontakt. Jeg unner ikke min verste fiende dette jeg har gjennomgått. Jeg sier jeg nettopp fordi det er jeg fra tiårs alder som har sittet midt oppi det hele veien. Søsknene mine er helt uvitende til dette. Men for det om jeg ikke har hatt noen pappa i livet mitt som skulle ha vært der 110%, så har jeg klart meg veldig bra til tross for.

Men for det om jeg ikke kunne få ta kontakt og ha måttet holde meg unna, har jeg alltid vært like interessert. Hvordan personlighet hadde de? Hvordan så de ut? Gikk de på noen sport eller hadde de noen hobby? Så på en eller annen måte har jeg følt at jeg har kjent dem, selv om jeg ikke har gjort det og de ikke har visst noe om meg. Jeg har vært ganske åpen om dette til nære venner og familie, fordi jeg føler denne situasjonen er både gripende og fortvilende og ikke minst komplisert, ingen vil forstå seg på dette. Det er jo nemlig helt høl i hodet.

Selv om jeg etter hvert som årene har gått, har vurdert å ta kontakt, så har jeg blitt nektet tvert. Fordi når lillebroren min var rundt åtte-ni år, ble han fortalt av farmor at de hadde en søster. Dette fortalte han såklart til moren sin og pappa, så farmor fikk huden full, for dette skulle jo aldri skje! Ingen skulle jo vite om meg, jeg var en hemmelighet. Jeg skulle ikke finnes. Derfor har farmor i alle år nektet meg å ta noe kontakt med søsknene mine, fordi hun selv ble truet med å miste barnebarna sine om dette kom ut! Og i alle år har jeg jo nettopp tenkt tanken på hvorfor jeg hele tiden skulle hemmeligholdes for alle sammen. Hva var liksom så farlig med det? Hva hadde jeg gjort galt? Og i en alder av tjueåtte år, skulle jeg endelig få vite grunnen. Og det skal jeg nærmere inn på i tredje og siste del av ” åpne kort”. Jeg kjenner jeg har stor skriveglede om dagen, og jeg vet at siste del kommer ganske så snart. Nå skal jeg ta en bitte liten pause, så skal jeg legge beina på sofaen og se på politiskolen og slappe av. Ønsker alle en riktig fin kveld videre.

Stor klem

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no