Med åpne kort. Del 1/3

Det er på tide for min egen del og ta farvel med fortiden og heller leve for fremtiden.

Glem alle rundt deg nå, Karoline. Glem hva de synes og tenker, stol på deg selv.


Det er følelsene mine som går i meg hver gang jeg skal blogge. Livredd for å skape sterke reaksjoner og synspunkter om meg som person og mitt individ. Jeg veier ordene, setningene og tekstene mine med omhu i frykt for å bli hatet, sett ned på eller dømt som en dårlig person.

Det er mye jeg vil skrive og få frem, men følelsen er kortvarig – nettopp fordi jeg føler det blir for dumt å skrive det ned. Så i det jeg kjenner at NÅ vil jeg skrive, så er det bare å dra frem dataen og sette i gang med en gang. Men, det er jo ikke akkurat det denne teksten skal handle om, eller disse tankene som streifer meg. Dette er bare tankene som setter i gang i det jeg begynner å skrive ned det jeg ønsker skal med i innleggene jeg skriver.

Først vil jeg benytte meg sjansen med å ønske alle ett riktig godt nytt år! Nytt år, nye muligheter som de sier. En mulighet for å starte ett nytt år med blanke ark. Endre eller gjøre noe til det bedre enn det var i fjor. Jeg fortsetter der jeg slapp i fjor, med å bli sterkere, mer utfordringer, mer mestringsfølelse, og å stole mer på seg selv. Men for å bli sterkere, må man jo også møte frykten. For hva er frykt?

«Frykt eller redsel er en følelse som man kjenner ved trussel eller risiko, både ekte og innbilt.»

Jeg møter frykten på ordentlig ca hver måned og det har jeg gjort siden september, men det er en annerledes frykt nå. Jeg deler frykten min med en annen, uvisst om når kortene skal legges på bordet for de det gjelder. I 27år har jeg bevart hemmeligheten trygt inntil brystet, kun mine nærmeste visste. Det var år av både fortvilelse,lengsel og ikke minst håp. Men jeg vil ikke si at dette kun er frykt, det er også helt fantastisk på alle mulige måter, så en god blanding da kan man vel si. Men før jeg røper noe mer, så la meg ta dere med på en reise 28år tilbake i tid.

Jeg er alenebarn som alltid har levd med en alenemor hele livet. Jeg har aldri hatt en pappa. Han lever, men tatt avstand fra meg i alle år så lenge jeg kan huske. Det er vel her frykten for avvisning har startet. Men selv om jeg ikke har hatt noe pappa i livet, så har farmor tatt på seg den «rollen». Hun har vært ekstremt støttende, som bare ha villet meg godt her i livet – men dessverre i feil utfall. Det har vært mange år med press, til grensen av tvang – hvor jeg har tegnet tegninger, skrevet brev, tatt initiativ til å møtes og omtrent tvunget meg selv til å være en datter hos en person som i bunn og grunn ikke ville ha noe med meg å gjøre. Jeg har på ingen måte noen følelse av noe savn eller lengsel lenger etter en pappa. Jeg har tatt ett standpunkt, og jeg holder meg langt unna og bruker ingen energi på en slik person som ikke vil ha sitt eget barn. Selv om jeg har betraktet meg selv som alenebarn i alle år, så har jeg halvsøsken. Ikke bare en, men faktisk to stykker. To personer som har fått lov til å ha den pappaen i livet sitt som jeg en gang ønsket i veldig mange år, så da var jeg vel kanskje ikke alenebarn allikevel da, eller ?

Jeg har blitt beskrevet som en utadvendt, sosial, omsorgsfull, usjenert, skravlete og rolig person opp gjennom årene fra tidlig barndom. Alle sommerferiene ble tilbringet enten på båtferie med farmor og farfar hvor vi seilet fra «kongen» i Oslo og helt til Kristiansand på Sørlandet i 3 flotte uker, men utallige stopp og nydelige minner som ble lagret, i alle væromslag. Det var stort å få oppleve noe slikt. Å få seile, ro den lille «jolla» farmor og farfar hadde, bade, føle en ro og trygghet omgitt av måkeskrik, skvulp fra båten som møtte vannet gjennom bølgene, barnelatter, voksne som koste seg med reker og hvitvin, den nydelige havbrisen i den deilige sommervarmen denne julimåneden. Husker det som toppet alt, var å få dra inn til Kristiansand dyrepark å få se Kaptein sabeltann ved vår endestasjon før vi skulle seile tilbake til Oslo.

Eller så var det nydelige sommerferier hos mormor og bestefar i huset på Årvoll hvor det var times lange samtaler med mormor, grillmat, bading, fine turer i skog og mark, løping gjennom sprederen som ga deg ett realt sjokk av det iskalde vannet som traff kroppen men som alltid var like gøy å løpe gjennom frem og tilbake. Og kveldene hvor jeg tok ett bad, og mormor alltid hadde gjort klart to skiver med egg og majones til meg, som jeg spiste mens hun gredde håret mitt og fønet. Og avslutningene på kveldene, var en samtale med mormor hvor vi snakket om løst og fast samtidig som hun kilte meg på armen til jeg ble mer og mer døsig. Glemmer aldri lukten av mormors nyvaskede sengetøy som var nystrøket og mykt.

En barndom hos besteforeldre fylt med harmoni og kjærlighet.

Jeg føler det, at for at jeg virkelig kan starte med bloggen med nåtid og fremtid, så må jeg bli ferdig med fortiden. Mistforstå meg rett, de gode minnene blir aldri borte og de skal jeg ta vare på så lenge jeg lever, men det jeg synes skulle vært annerledes og de vonde opplevelsene, de vil jeg legge bak meg. For det er som de sier, man kan ikke leve i fortiden, man må leve i nåtiden og se fremover mot fremtiden. Det kan bli mye, og for at det ikke skal bli alt for mye å lese, kommer jeg til å dele innleggene i 3 deler. Jeg trenger noen pustepauser selv også merker jeg, for det blir mye tanker mens jeg skriver og mye minner som kommer frem. Så dette er vel starten på slutten, og jeg kan nesten ikke vente med å bli «ferdig».

Jeg skal nemlig på en av de siste timene i mentaliseringskurset i dag som omhandler angst, og jeg synes det virkelig er interresant og lærerikt. Nå skal jeg svinge meg rundt, levere noen unger på skole og barnehage, så skal jeg slappe av litt. Ha en riktig fin uke, ta vare på dere selv, så kommer snart del 2.

Stor bamseklem ♥

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no