Alt er kaos.

Det har seg slik at jeg ikke engang vet hvor jeg skal starte. Alt er ett kaos, og det finnes ingen system eller noe som heter kontroll på tankegangen. Jeg er fysisk og mentalt sett utslitt. Selv om det er vårvær ute hvor solen skinner og varmt i været, så ser jeg i dette sekund ingen lys i tunnelen. Det er en stund siden jeg blogget, og jeg føler jeg ikke har noe fornuftig å skrive om, annet enn hvor tragisk det meste er nå om dagen.

Jeg har angst. Det prikker i hele kroppen, hjertet banker såpass hardt at jeg nesten hører hjertet på utsiden. Jeg har de siste ukene hatt trøbbel med tannpine, men har heldigvis klart å komme med til tannlegen. Det er to tenner som må trekkes, det siste er bare plankekjøring. Jeg gruer meg. Grunnen til at jeg har hatt så tannlegeskrekk, er fordi jeg erfaringsmessig er vandt med å “alltid” ha måttet gjøre noe hver gang jeg har vært hos tannlegen. Men heldigvis skal de ut på torsdag, og det skal på en måte godt å få de ut og slippe tannpine, men er jo livredd for smertene som kommer til å bli. Lydene, ikke minst. Er jo selvsagt ikke bare det jeg har angst for, men er så mye annet som kommer med.

Ensomheten tærer også på. For det om jeg ikke er alene, så føler jeg meg fryktelig ensom og alene. Så der kjenner jeg at jeg har en del å jobbe med. Jeg må slutte å forvente at noen kommer på døra mi eller tar kontakt, men at jeg må begynne å ta litt mer initiativ selv. Jeg har og skal utfordre meg litt selv faktisk på fredag og møte en jentegjeng her i nærområdet for aller første gang, hvor ingen har møtt hverandre før, så det gleder jeg meg veldig til. Alltid godt å ha noe å se frem til.

Jeg er dessverre ett veldig komplisert menneske. Jeg kommer og går hele tiden humørmessig. Noen dager får du tar i meg og humøret mitt er bedre enn andre, mens andre dager får man ikke tak i meg og jeg orker ikke tanken på lange telefonsamtaler hvor jeg føler det meste bare er kjipt. Det er selvsagt slitsomt for de rundt, som ikke kan vite hvor de har meg til enhver tid. Men jeg orker det ikke lenger, det er jo ikke sånn jeg vil være. Det er fryktelig slitsomt å ikke selv kunne ha det stabilt for en gang skyld. Jeg vet noe må gjøres, men jeg orker ikke engang å jobbe for det – akkurat nå. Jeg velger å avslutte dette blogginnlegget nå, for jeg synes det er vanskelig å fortsette når jeg er som jeg er nå.

Hastetur.

Det eneste du hører i den andre enden i telefonen, er fortvilelse og gråt. En rådvill person trenger nå min støtte, og varsellampene mine lyser med det samme. Jeg forstår ikke hvordan jeg kan hjelpe i denne situasjonen, men handler på impuls. Samtidig som adrenalinet kikker inn for fullt, går det hundre tanker i hodet og følelsen av frykt og redsel.

Dagen igår var det strålende sol, mildt i været og dagen vae egentlig ganske så avslappende med en deilig tur ute i den friske og fine luften. Endelig er våren her, forhåpentligvis! Resten av uken er det meldt enda mer mildvær og sol, og det er ikke annet å gjøre enn å bare nyte og sette pris på det fine været. Er ikke til å stikke under en stol hvor deilig det er for psyken om dagen også. Mindre frykt, mindre stress, mindre uro og mindre tankekjør. Det gjør dagene så mye enklere og lettere, uten tvil!

Så tilbake til gårsdagens hastetur.

Sommeren 2017 fikk min farfar verdens dårligste bursdagsgave, han fikk påvist demens. Eller rettere sagt ” Lewy Body Demens “.

Dette er en tilstand som er veldig vanskelig å oppdage og behandle. Klinisk kjennetegnes demens med lewy-legemer av demens med fluktuerende bevissthet, synshallusinasjoner og parkonisme. Flere symptomer på lewy body demens, er vrangforestillinger, overfølsomhet, og bevissthetstap.

På de to årene som har gått nå, har det gått både veldig fort og til tider holdt seg stabilt. Det er vondt å se en person du har så kjær forandre seg på den måten.

Kveldene er som oftest verst, for da er man mest ” sliten ” og har hatt da en hel dag fullt av inntrykk og mange timer aktivt hvor man bruker hodet. Det som preger mest når kvelden kommer, er at tilstanden forverrer seg med ekstreme hallusinasjoner og forvirring. Jeg kan ikke i min villeste fantasi sette meg inn i hvilken påkjenning det må være å leve med en person med demens 24 timer i døgnet, hva det krever av deg som pårørende og ikke minst som pasient. Hvor det ikke lenger fungerer å holde en normal og velfungerende samtale og hvor alt heller bare er usammenhengende og uforståelig.

Jeg fikk kastet meg i bilen og visste ikke hva jeg kunne forvente. Jeg vet ikke hva som møter meg lenger.

Jeg er en av de nærmeste pårørende og vet jeg må være i utrykningsmodus når det trengs, og igår var dagen hun trengte så sårt hjelp. Når tårene hennes rant som verst, redselen og frustrasjonen etter gjentatte forsøk på forståelse begge veier ikke lyktes. Hun ble ikke forstått, han ble ikke forstått, hun gjentok seg gang på gang, hvorpå han spurte gang på gang om det gjentatte spørsmålet. Det ble for mye for begge to og jeg kom til unnsetning og fikk roet ned situasjonen. Før jeg ringer på dørklokken, vet jeg aldri lenger hva som møter meg eller i hvilken tilstand han er i. Jeg må gjentatte ganger kaste meg ut i det å møte frykten hver gang, som gjør det litt ekstra skummelt for min del. Mye tanker går igjen og jeg kjenner på en engstelig følelse.

Det jeg opplever er viktig med demente – er trygghet, omsorg og kjærlighet. Å fortelle dem hvor glad du er i dem, lytte til tanker og spørsmål de har, nærhet og varme. De er urolige og engstelige og søker derfor mye nærkontakt. Så derfor benyttet jeg meg stort av det igår kveld når jeg ankom. Jeg lyttet, stilte åpne spørsmål, benyttet meg av nærhet og omsorg og ga av meg selv fullt ut som han fortjener. At jeg kan bidra til at ett menneske skal føle seg bedre mentalt og fysisk, er en veldig stor ære for meg. At jeg kan gjøre noe som betyr noe for andre og at jeg får ta del i det. Det føltes godt å få roet ned situasjonen og reise hjem og vite at alt var i orden, men tok uheldigvis litt lenger tid å få lagt seg når adrenalinet fremdeles var oppe å gå og ble derfor veldig sent.

Ta vare på hverandre, fortell hvor glad du er i de rundt deg, gi en ekstra god klem og ikke minst – Smil!

År 2018 på godt og vondt.

Fredag 28.desember 2018

Hei, og velkommen til mitt aller siste blogginnlegg for i år. Har ikke ord for hvor beintøft dette året har vært, og for hvert år som går, så mister jeg aldri troa på det bedre. Det nye året SKAL bli bedre, nå ordner det seg, nå starter vi med blanke ark og en ny start. Men så er det alltid ett eller annet jeg skal bekjempe og utfordre meg til.

Januar 2018 mistet jeg min enestående mormor, som fremdeles er ett ufattelig stort tap og en stor sorg jeg daglig går og bærer på. Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på henne. Jeg fikk aldri muligheten til å ta farvel, jeg ante ikke hva som skjedde, og det er nå snart ett år siden jeg så hun for aller siste gang. Jeg tar vare på de gode minnene og lever som det hun lærte meg. Og det er nettopp det som gjør det så vondt, jeg får hun aldri tilbake.

Men til tross for alt det vonde og den tunge bagasjen, så har jeg gjort store fremskritt. Hele veien har jeg trosset frykten, utfordret meg selv, kjempet og alltid hatt troen. Jeg går aktivt til psykolog og mentaliseringskurs som jeg uten tvil har fått mye godt ut av og lært mye om meg selv med reflektering og god veiledning. Jeg gir aldri opp og det skal jeg heller aldri gjøre, for jeg vet jeg har så mye mer å gi for en lettere og bedre hverdag som jeg trenger og fortjener.

I CAN AND I WILL! NEVER LOOSE HOPE!

Når jeg startet å blogge, så skulle jeg gå inn for å legge alle kortene på bordet med denne “Hemmeligheten” som ligger under en egen kategori. Jeg har tenkt nøye og lenge, og jeg kommer til å starte år 2019 med å fortelle fra a til å hva som ligger bak. Jeg kan si så mye som at det har vært inderlig vondt å holde dette for seg selv uten å komme noen vei med det og jeg mener dette er riktig å dele og få skrive om, for å lette noen kilo fra skuldrene og få det ut.

Jeg føler også at jeg har fått mye godt ut av å starte å blogge, jeg har fått enormt med støtte og tilbakemeldinger og jeg er så uendelig takknemlig.

Jeg ønsker dere en riktig fin kveld videre og med ett stort ønske om ett riktig godt nytt år. Vi sees igjen om kort tid. Vær den dere er, ta vare på dere selv! Og dere? Aldri mist troen og aldri gi dere.

Stor klem fra meg.

En dårlig periode.

Jeg hater disse dagene her, hvor tankene bare kverner rundt. Jeg går igjennom en veldig slitsom og tung periode for tiden, som jeg ikke unner noen. Jeg er ensom, jeg er alene – i mørket. Ingen å snakke med, kun meg selv.

Jeg bruker så ufattelig mye tid på å tenke på natta, og er da dermed utslitt hele dagen. Som oftest legger jeg meg med en av ungene og sovner som en dupp, men bråvåkner få timer senere med verdens dårligste samvittighet fordi kvelden er borte. Den tiden man skal unne seg gode samtaler, en god serie eller film, og ha det hyggelig. Istedenfor våkner jeg når andre legger seg, og jeg ender opp med å være totalt ensom.

Heldigvis erfaringsmessig, varer ikke disse periodene så lenge. Jeg klarer fort å snu om det, men jeg må bare sparke meg selv litt bak. Noen spør : Hva er det du tenker sånn på, som er grunnen for at du ikke får sove ?

Jo, det skal jeg fortelle deg.

Helt enkelt, tenker jeg på faktorer som skjer om dagen, hvordan jeg kan håndtere det og hjelpe til med for at andre skal få det bra. Dessverre, så fikk min farfar demens i fjor sommer – en grusom sykdom som det ikke finnes noen kur for. Du ser en person forandre seg over kortere eller lengre tid, en som glemmer fortere, som oftere stiller de samme spørsmålene som kan forbause en, som sakte men sikkert mister seg selv mer og mer.

Så det jeg da gjør på kvelden/nettene, er å researche. Jeg søker etter sykdommen – hvordan det påvirker en selv med symptomer og omstillinger.

Hvordan skal en pårørende forholde seg? Hvordan kan jeg støtte opp på best mulig måte? Hvordan kan jeg avlaste? Hva kan jeg forvente? Hvor fort kommer forandringene?

Jeg prøver så godt jeg kan og det beste jeg kan, og jeg vil påstå å se at det har hjulpet mye å lese om dette, da dette har gitt meg en større forståelse for denne sykdommen, men en ting er sikkert – jeg vil aldri komme til å bli forberedt.

Så var det denne hemmeligheten da – som egentlig er store deler av grunnen for at jeg valgte å være åpen om dette på en blogg. Det har skjedd noe som noen vet, men som flere ikke har visst noe om. Om det tar lang tid eller kort tid for å åpne meg om dette, det er usikkert. Jeg kjenner allerede nå at jeg blir andpusten, skjelven og anspent bare av å skrive dette – og det sier kanskje noe om hvor tøft dette er for meg. Nå er klokken 02.12 og jeg føler jeg kunne skrevet en hel del til, men jeg må få prøvd å få noen timer på øyet.

Lag dere en fin dag imorgen. God natt.

Karoline

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no