Frykten for å falle i søvn.

Jeg ligger her halvveis under dyna på et iskald soverom mens jeg kjenner den deilige brisen av en vind som kommer gjennom vinduet som står åpent. Tenker på deg. Stemmen din, samtalene vi hadde, latteren din, de nydelige hendende dine som alltid hadde en hånd eller to rundt kaffekoppen din, mens du lyttet til det jeg hadde å fortelle.

Før var det en realitet, nå er alt i minnene. Jeg savner deg så inderlig. Du som person, din personlighet. Ordene du etterlot deg, de tar jeg med meg videre. Til fremtiden. Det er de fire ordene som gjør at jeg kjenner en enorm glede, ikke bare sorg – men en god følelse. For jeg føler jeg har gjort det beste for å gjøre det beste for å følge de ordene, mormor. Du har aldri vært mer fraværende fysisk, samtidig har du aldri vært mer i mitt hjerte. I mine handlinger, i min hverdag.

Vi snakker mye om deg, hvor vi ler og gråter om hverandre. Latteren din og den søte snorkelyden du brukte å ha når du lo så godt, de alvorlige samtalene hvor du bare satt og lyttet, alle de hundre telefonsamtalene for å høre åssen det sto til om det var sykdom, engasjementet rundt hobbyaktiviteter og fritid hvor du ville se og høre om hver eneste en.

Jeg lever som du lærte meg og jeg har gjemt deg trygt inne i hjertet mitt. Jeg unner hver eneste en det spesielle forholdet vi hadde – det å få kjenne på tryggheten og at man alltid følte seg elsket og bra nok akkurat som man er.

Men akkurat nå sliter jeg, alvorlig. Jeg kan være så sliten jeg bare vil, får som regel en fin og rolig avslutning på kvelden, enten om jeg leser bok, hører på lydbok eller ser en film som faller i smak. I det jeg sovnet, har jeg mine villeste drømmer. Du lever, vi har samtaler, du er frisk. Så bråvåkner jeg av at svetten renner, jeg tar et dypt åndedrag, prøver å komme til meg selv, analyserer drømmen og havner i en skikkelig angstboble. Jeg vet jo at du ikke lever, men jeg drømmer om deg hele tiden og våkner hysterisk. Hva er det som foregår? Jeg er redd for å slappe av, jeg er redd for å sovne, redd for å drømme at du er i levende live og deretter våkne og forstå at du er borte. Jeg lever i repriser. Drømmene går på repeat og jeg føler drømmene blir mer og mer intense.

Kroppen min er sliten, det tar på å våkne av og på hele tiden, mareritt på mareritt. Mistforstå meg rett, hvorfor jeg skriver mareritt er grunnet for at jeg våkner og innser gang på gang at du er borte. Drømmene er fine i seg selv, du er jo der. Men det er samtidig så vondt å bære på denne smerten som aldri går over. Jeg savner deg helt sinnsykt, mormor.

Forruten om det, går turen til Oslo i morgen tidlig. Grugleder meg, men mer om det i morgen. Nå skal jeg se litt serie, så blir det en aktiv og hektisk dag i morgen.

-Kalex




År 2018 på godt og vondt.

Fredag 28.desember 2018

Hei, og velkommen til mitt aller siste blogginnlegg for i år. Har ikke ord for hvor beintøft dette året har vært, og for hvert år som går, så mister jeg aldri troa på det bedre. Det nye året SKAL bli bedre, nå ordner det seg, nå starter vi med blanke ark og en ny start. Men så er det alltid ett eller annet jeg skal bekjempe og utfordre meg til.

Januar 2018 mistet jeg min enestående mormor, som fremdeles er ett ufattelig stort tap og en stor sorg jeg daglig går og bærer på. Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på henne. Jeg fikk aldri muligheten til å ta farvel, jeg ante ikke hva som skjedde, og det er nå snart ett år siden jeg så hun for aller siste gang. Jeg tar vare på de gode minnene og lever som det hun lærte meg. Og det er nettopp det som gjør det så vondt, jeg får hun aldri tilbake.

Men til tross for alt det vonde og den tunge bagasjen, så har jeg gjort store fremskritt. Hele veien har jeg trosset frykten, utfordret meg selv, kjempet og alltid hatt troen. Jeg går aktivt til psykolog og mentaliseringskurs som jeg uten tvil har fått mye godt ut av og lært mye om meg selv med reflektering og god veiledning. Jeg gir aldri opp og det skal jeg heller aldri gjøre, for jeg vet jeg har så mye mer å gi for en lettere og bedre hverdag som jeg trenger og fortjener.

I CAN AND I WILL! NEVER LOOSE HOPE!

Når jeg startet å blogge, så skulle jeg gå inn for å legge alle kortene på bordet med denne “Hemmeligheten” som ligger under en egen kategori. Jeg har tenkt nøye og lenge, og jeg kommer til å starte år 2019 med å fortelle fra a til å hva som ligger bak. Jeg kan si så mye som at det har vært inderlig vondt å holde dette for seg selv uten å komme noen vei med det og jeg mener dette er riktig å dele og få skrive om, for å lette noen kilo fra skuldrene og få det ut.

Jeg føler også at jeg har fått mye godt ut av å starte å blogge, jeg har fått enormt med støtte og tilbakemeldinger og jeg er så uendelig takknemlig.

Jeg ønsker dere en riktig fin kveld videre og med ett stort ønske om ett riktig godt nytt år. Vi sees igjen om kort tid. Vær den dere er, ta vare på dere selv! Og dere? Aldri mist troen og aldri gi dere.

Stor klem fra meg.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no