Torsdag 7.februar.

Idag har det vært en dag fylt med smil og latter med de aller nærmeste. En bedre middag, filmkos og familieglede har vært en prioritet idag og telefonen har ligget vendt ned på bordet siden i formiddag uten ork å gå inn å se på den. Og for første gang på lenge har jeg ikke følt at jeg har gått glipp av noe, som jeg vanligvis pleier å gjøre. Det har vært og er knalldeilig med en sånn dag hvor man bare kan være litt ” fraværende ” og bare sette alt på sosiale medier en skikkelig pause.

Ikveld blir det kun selvpleie og tidlig kvelden for å nyte og bare slappe av med en varm kopp te eller to og serie på tv’en. I morgen er det endelig fredag, og man kan ikke annet enn å bare ønske helgen velkommen med åpne armer og fylle helgen med masse aktiviteter og glede. Akedag, kino, og kvalitetstid med besøk av besteforeldre er det som står på agendaen.

For tiden ser jeg på stand up komikere på youtube på kveldene og synes det er ufattelig deilig å kjenne latteren komme for fullt! Igår så jeg Terje Sporsem med ” Krig “, og fy søren som jeg lo og som jeg anbefaler på det varmeste om tristheten melder sin ankomst eller om man bare ønsker å føle litt ekstra glede.

Ett tøft år uten deg.

Ett brev til deg fra bompelompa.

Kjære mormor. Her sitter jeg med danseband på ørene og mimrer tilbake til barndommen hvor vi spilte dansefot på lørdagene og danset på kjøkkengulvet, husker du? Gud, så mange fine tider vi har hatt. Lange flotte samtaler, dine flotte råd og måten du lærte meg å leve på. Latteren din går på repeat i hodet mitt, og jeg smiler når jeg tenker på den. Gud, hvor herlig du var. Jeg savner deg sånn, mormor. Hver dag er så vond, for det går ikke en dag uten at jeg tenker på deg. Jeg føler at alt minner meg om deg, og tårene renner så fort jeg er alene. For dessverre, så klarer jeg ikke vise ordentlig med følelser før jeg er helt alene.

Om det er noe nytt som hender, noe morsomt som skjer eller en viktig nyhet jeg får, så skulle jeg ønske jeg kunne kaste meg over mobilen og ringe til deg. Du var alltid så engasjert og ivrig, uansett hva jeg ville fortelle.

Vi har mange minner du og jeg. Og de skal bevares godt i minnet og taes godt vare på.

Kl 16.24 for akkurat ett år siden, fikk jeg den harde og brutale telefonen om at du var død. Jeg fikk ikke sagt hadet til deg eller hatt noen som helst samtale med deg eller i det hele tatt vært der for deg den siste tiden. Og ja, jeg skal innrømme det – jeg har vært både bitter og sint. Sint for at jeg ikke visste noe når du var så dårlig som du var de siste dagene, ukene.

Jeg fikk en forvarsel på at noe var riv ruskende galt samme dagen, men jeg forsto ikke. Enda mamma spurte om jeg hadde snakket noe med deg og jeg sa at jeg skulle ringe deg den samme ettermiddagen. Samme tidspunkt som jeg sa det til mamma, hadde ambulansen kommet til dere, hvor hjertet ditt plutselig stoppet.

Når jeg ser opp på stjernene på kvelden, ser jeg på den sterkeste som lyser som at det er deg. At det er du som titter ned og vinker med kaffekoppen i hånda og alle de “7 slagene ” med kaker. Jeg håper du har det godt der du er nå, flotteste du.

Jeg kommer og besøker deg snart, kjære du. Det lover jeg!

Men uansett, så skal du vite hvor mye du er savnet her. Du vil alltid være i mine tanker, og så overtroisk som jeg er, så håper jeg snart jeg får ett tegn om at du er i nærheten. Det er mulig du har gitt meg mange, men jeg trenger å få det inn med teskje! Hehe.

Jeg hadde ett forferdelig mareritt her forrige uke. Du satt på min høyre side og noe sa meg at du da skulle dra fra meg. Jeg holdt deg så hardt i hånda og satt tett inntil deg og ba om at du ikke skulle dra fra meg. Den var vond og mange av drømmene omhandler det samme. Noe sier meg at jeg fremdeles er i sorgfasen og føler ett ekstremt savn og seperasjonsfrykt, som da ikke er så rart. Men jeg er utrolig sliten. Veldig, veldig sliten. Føler meg som en robot, sover ekstremt lite til tider og noen ganger mye. Noen dager har jeg masse energi og noen dager ikke energi i det hele tatt og vil bare gjemme meg bort fra alt og alle.

Jeg tar deg med meg i hjertet mitt, så møtes vi en vakker dag. Veldig glad i deg, kjærlig hilsen bompelompa di.

Det er den dagen, igjen.

Søndager… Jeg bare liker dem ikke. Dagen før uken er igang. Søndagene hvor jeg egentlig vil bare dytte alt og alle bort fra meg, være så negativ og lei jeg bare vil – uten å måtte late som.

Men i bunn og grunn har uken vært fin, jeg føler jeg stort sett har fartet rundt hele tiden denne uken, og ser meg ganske så fornøyd med det. Høydepunktet denne uken har vært å få truffet bestefar igjen som jeg ikke har sett på lenge og en bedre lunsj med lillebror. Hver eneste liten positiv ting, bærer jeg med meg videre og jeg føler jo på en måte at jeg takler ting lettere og bedre.

Imorgen er det siste dagen. Siste dagen i gruppen som jeg så utrolig kommer til å savne. Menneskene, de gode samtalene, lærdommen og muligheten for at jeg i det hele tatt har fått lov til å ta plass i dette mentaliseringsprogrammet. Jeg har ett så høyt ønske om å få delta videre i langtidsprogrammet, men jeg må kjempe. På onsdag skal jeg nemlig i siste time hos psykologen, hvor vi skal snakke om ” veien videre “. Jeg er jo overhodet ikke klar til å bare ” slutte “. Jeg har så mye mer jeg ønsker å lære om meg selv, og jeg gruer meg til å fortelle psykologen det. For jeg er redd for at jeg for en avvisning, tvert! At dem ikke har mer å tilby, at det ikke lenger er vits å kjempe eller prøve. Men jeg kan ikke gi opp uten å ha prøvd hvertfall.

Men jeg mister ikke motet. Jeg skal kjempe, si ifra, og håpe alt jeg kan, så får vi se hvordan det går. Jeg må lære meg flere ting og en av dem er å ikke se så negativt på ting, uten å ha prøvd. Jeg har så lett for å bare ” gi opp ” – for jeg får jo bare ett nei uansett, tenker jeg da. Så kommer selvsagt angeren etterpå, og jeg tenker dette i forhold til psykologen som er så viktig for meg, så skal jeg gutse!

Mer hva mer jeg skal denne uken, ønsker jeg ikke dele riktig ennå. For bak så ligger det så mye dårlig samvittighet og anger, så må hente meg litt inn før jeg deler. Vanskelig å innrømme for seg selv hva jeg selv har gjort.

Ønsker alle en riktig god uke 💜

Med åpne kort. Del 2

Jeg har alltid vært interresert i å vite.

År 2000 sto jeg i den gammeldagse telefonkiosken husker jeg og snakket med farmor. Hun hadde visst en kjempe spennende nyhet å komme med. Jeg skulle bli storesøster. Selv om jeg og pappa aldri hadde noen kontakt, var det fremdeles stas å vite at jeg skulle bli noe så stort noe. Der og da tenkte jeg ikke på at jeg aldri kom til å få bli kjent med han eller henne. Jeg var bare en jente på ti år, uvitende om hvilken fremtid som lå foran meg. Det fantes en pappa i min verden, og nå snart ett søsken, men for pappa var og er jeg ingenting. Jeg har selvsagt hatt lav selvfølelse grunnet dette, da jeg regelrett har blitt avvist på alle mulige måter enda jeg har forsøkt så uhorvelig hardt. Desember 2000 kom lillebror til verden, med null anelse om hvordan han så ut og hvilken fremtid vi skulle få, sammen – trodde jeg.

Du må ALDRI ta noe kontakt med dem, Karoline. For da mister jeg barnebarna mine.

Fire år senere, ble jeg på nytt storesøster til ei lita jente. Uansett hvor hardt jeg har villet hatt kontakt, har jeg ikke fått lov. Jeg har levd med hemmeligheten i skjul i veldig mange år, og kunne ikke gjøre noe. Jeg har prøvd å få kontakt med pappa via meldinger, for å kanskje starte ett sted. Men det dessverre har jeg ikke kommet noen vei med det, enda. Nå har jeg søsken på sytten og fjorten år, som har hele tiden trodd det kun har vært dem to, så har de da en storesøster som sitter fortvilet på sidelinjen uten sjans eller mulighet til å oppnå kontakt. Jeg unner ikke min verste fiende dette jeg har gjennomgått. Jeg sier jeg nettopp fordi det er jeg fra tiårs alder som har sittet midt oppi det hele veien. Søsknene mine er helt uvitende til dette. Men for det om jeg ikke har hatt noen pappa i livet mitt som skulle ha vært der 110%, så har jeg klart meg veldig bra til tross for.

Men for det om jeg ikke kunne få ta kontakt og ha måttet holde meg unna, har jeg alltid vært like interessert. Hvordan personlighet hadde de? Hvordan så de ut? Gikk de på noen sport eller hadde de noen hobby? Så på en eller annen måte har jeg følt at jeg har kjent dem, selv om jeg ikke har gjort det og de ikke har visst noe om meg. Jeg har vært ganske åpen om dette til nære venner og familie, fordi jeg føler denne situasjonen er både gripende og fortvilende og ikke minst komplisert, ingen vil forstå seg på dette. Det er jo nemlig helt høl i hodet.

Selv om jeg etter hvert som årene har gått, har vurdert å ta kontakt, så har jeg blitt nektet tvert. Fordi når lillebroren min var rundt åtte-ni år, ble han fortalt av farmor at de hadde en søster. Dette fortalte han såklart til moren sin og pappa, så farmor fikk huden full, for dette skulle jo aldri skje! Ingen skulle jo vite om meg, jeg var en hemmelighet. Jeg skulle ikke finnes. Derfor har farmor i alle år nektet meg å ta noe kontakt med søsknene mine, fordi hun selv ble truet med å miste barnebarna sine om dette kom ut! Og i alle år har jeg jo nettopp tenkt tanken på hvorfor jeg hele tiden skulle hemmeligholdes for alle sammen. Hva var liksom så farlig med det? Hva hadde jeg gjort galt? Og i en alder av tjueåtte år, skulle jeg endelig få vite grunnen. Og det skal jeg nærmere inn på i tredje og siste del av ” åpne kort”. Jeg kjenner jeg har stor skriveglede om dagen, og jeg vet at siste del kommer ganske så snart. Nå skal jeg ta en bitte liten pause, så skal jeg legge beina på sofaen og se på politiskolen og slappe av. Ønsker alle en riktig fin kveld videre.

Stor klem

Tillitsbrudd

Har du noen gang hatt en venn/venninne du har fortalt alt til? Hemmeligheter, innerste mørke tanker, sorg, redsel, og frykt ? For så å angre på det etterpå, grunnet at den personen du fortalte det til, ikke var den personen du trodde det var ? Det er som ha en fylleangst, uten å ha vært på fylla.

Mange har lett for å åpne seg til personer som har vist omsorg, varme og empati. Dessverre kan man tråkke i salaten og få en skamfølelse for å ha åpnet seg i det store og det breie.

Og i ettertid, blir det satt ut rykter om deg, fordommer, det blir snakket dritt om deg bak ryggen din og du føler deg forrådt. Du setter ett spørsmålstegn til det og klarer ikke å forstå at du skal fortjene noe slikt, og det er helt riktig. Det er ikke fortjent!

Du åpner deg til en du trodde du kunne stole på, en du trodde var der for deg og som du kunne betro deg til med dine dypeste tanker, også ender det opp med at du sitter der og er kjempe lei deg for at du blir behandlet på den måten – urettferdig. Du har ingen mulighet til å forsvare deg selv, ikke rette på det, men heller sitte å motbevise alt som ikke er sant og bruke tid og energi på å overtenke.

” hva sa jeg for noe galt ?”, “hvorfor blir det snakket slikt om meg?”, ” fortjente jeg dette?” ” kunne jeg gjort noe annerledes?” ” kan jeg endre på noe?”

Under skamfølelse, ligger sinne og frustrasjon, det skaper en dårlig energi og dårlige vibber – nettopp fordi du ikke forstår hva du har gjort for noe galt for å oppleve dette. Slagordet er : “Alt du sier og gjør, kan bli brukt imot deg”, og det er helt riktig. Det skaper en viss utrygghet og isolering av åpenhet til andre ved en senere anledning når man opplever slikt. Man tør ikke lenger å åpne seg, men holder alt heller inne som bygger seg opp over tid og skaper en uro for en selv.

Når jeg opplevde slik før, ble jeg uhorvelig lei meg, selvkritisk, redd og levde i mye anger. ” Hvorfor meg “, var ett spørsmål som kom titt og ofte frem. Etter at jeg startet ” kampen for åpenhet ” via en vloggkanal på snap og har jobbet med dette i over ett halvt år nå, har jeg nådd langt for meg selv. Jeg når målene mine sakte men sikkert og kjenner jeg blir sterkere og sterkere etterhvert som tiden går. Jeg takler ikke urettferdighet, verken for meg eller for andre og det har jeg heller aldri gjort, men det er en viss forskjell den dag idag. For idag tør jeg å stå opp for mine egne meninger og sier det som det er, for jeg mener det er vel fortjent for den eller de personen(e) det gjelder å få vite sannheten og få vite når ting ikke er okey.

Folk har rett og slett behandlet meg som dritt, fordi jeg aldri har turt å si ifra. Men den gang ei. Ting tar tid, og det er helt riktig – for det har tatt lang tid for meg å stå i den posisjonen jeg gjør nå den dag idag. Det er også viktig for de urettferdige menneskene å få vite hvor grensene går.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no