Utfordringen videre.

Før vært innlegg jeg skriver, blir det nøye vurdert hva jeg skal skrive og hvor mye jeg bør dele. Det som er viktig for meg, er at jeg ikke kommer til å angre på noe av det jeg velger å dele, for min egen skyld. Jeg er utrolig glad i å skrive, få ut tankene mine som jeg synes er greit å få ut, men ønsket er selvsagt å få noe mer ut av det etter hvert uten at jeg skal gå noe mer inn på det nå.

Denne uken har vært ganske intensiv med DPS behandling. Gruppeterapi, individualterapi, og ernæringsfysiolog. Jeg hadde individuell samtale med psykolog idag, noe som var for meg veldig godt, men utrolig slitsomt. Det skal sies at jeg har truffet på en psykolog som virkelig er spot on, som forstår hva jeg sier og hva jeg mener. Hun kommer med gode tilbakemeldinger som er godt forståelig for meg og som er nyttig å tenke over. Det blir veldig mye følelser som kommer i form av tristhet – en følelse jeg ofte går med hver eneste dag, men som jeg prøver iherdig å skyve bort.

Det skal sies at det har vært og er veldig utfordrende for meg å møte opp hos psykolog, uten at jeg egentlig helt har visst hva som ligger bak før nå. Jeg er en ekspert på å skifte tema om noe blir for ubehagelig for meg å snakke om, det gjelder i alle situasjoner. Men grunnen bak er jo nettopp det at jeg kommer i konflikt med egne følelser. Jeg liker ikke å snakke om egne følelser, eller om meg i den forstand. Jeg er ekstrem sårbar, og tårer for meg er noe jeg helst lar komme når jeg er helt alene. For det å gråte, det er skamfullt, flaut og svakt når det kommer til meg selv. Da blir det fort til at man heller tuller det bort, eller snakker om noe helt annet. Men jeg vet jo selv, at jeg ville jo aldri rådet til eller sagt det til noen andre som er triste, at det å gråte er feil. For det er jo selvfølgelig menneskelig å utrykke følelser, at det å gråte ut er helt greit. Man skal jo ikke holde noe inne, men heller få alle følelser ut. Unntak av meg selv selvfølgelig, for det blir helt feil hvis jeg selv gjør det. Jeg var veldig høyt elsket av mormor, det vet jeg. Problemet ligger ved at jeg ikke tror noensinne at noen andre vil elske meg slik som henne. Hun viste meg det ved alt hun sa og gjorde gjennom hele mitt liv. Jeg er redd noen jobber og kjemper hardt for å prøve å motbevise meg akkurat det, men “mister det” fordi jeg alltid tuller det bort hver gang. Det er ufortjent ovenfor dem, men dem skal vite at det betyr mye for meg innerst inne at jeg betyr noe, og at jeg er av verdi.

Utfordringen fremover for min del nå som jeg har gjort i samråd med min psykolog, er at jeg skal prøve å ta alt til meg i stedet. Se hva det kan gjøre med meg som person og at jeg tenker at jeg er verdifull akkurat sånn som jeg er, og at noen faktisk kan være glad i meg. Jeg er villig til å snu om alle brikker og biter for at jeg skal få det bedre enn jeg har det nå. En dag skal jeg komme i mål, og jeg ser for meg at den behandlingen jeg får nå, skal jeg være takknemlig for å være villig til å jobbe for.

Jeg ble kuttet ut.

Følelsen av å være mislykket og uverdig som menneske. Å plutselig ikke bety noe for de viktigste personene i livet ditt. Uten forståelse for hva som har skjedd og hva du har gjort galt, og om du i det hele tatt har gjort noe galt. Du er bare usynlig. Det gjør virkelig noe med et menneske, og det går på selvfølelsen. Du straffer deg selv for måten du er blitt behandlet på, fordi du føler du fortjener det.
Jeg har alltid vært en ekstrem familieskjær person, elsker å ta vare på de rundt meg. Fra tidlig barneår har livet mitt blitt fylt med massevis av minner med både båtturer, hytteturer, flyturer, og ekstremt mye kjærlighet, akkurat som et barn fortjener og trenger. Men nå som du er voksen, da trenger du ikke mer da liksom. Da står du på egne ben og må klare deg selv. Da har du fått som fortjent som liten, så nå trenger du ikke mer nå som du er voksen. Det er jo helt absurd.

Nå skjer det alt for mye på en gang. Jeg føler jeg mister en etter en. Den viktige personen etter den andre. Fikk varsel på telefonen hvor jeg hadde mottatt varsel på facebook. Det er brutalt. Måten å finne ut på at en av dine nærmeste er død. Da kommer dette med uverdighet inn i, hvor lite du betyr. Og i tillegg å vite at det var meningen at du ikke skulle få vite noe i bunn og grunn. Jeg fant dødsannonsen på nett og det gjorde meg trist å lese den. Men har iallefall fått bestilt en blomst til bisettelsen imorgen, siden jeg ikke skal være tilstede. Ikke det at jeg forventet en invitasjon sånn sett, men hvertfall at min egen familie kunne tenkt litt på meg i denne situasjonen også ettersom jeg var så inderlig nær denne personen. Vi hadde et så nært og tett bånd med mye latter og glede og helt enormt med minner jeg selvsagt vil ta med meg videre.

Mye baserer seg på antagelser og egne forestillinger for hva som egentlig foreligger seg bak. Alltid under slike omstendigheter, mistforstå meg rett – har aldri vært borti noe slikt som dette utenom alle avvisningene jeg har fått gang på gang av min egen far og det har tatt meg relativt mange år å akseptere. Men når jeg går igjennom tøffe perioder i livet, kommer jeg til å tenke på mormor. Hadde hun visst dette og vært her nå, er jeg sikker på at hun hadde snudd verden på hodet og virkelig blitt sint. ” Slikt går det ikke ann å oppføre seg. ” Hadde uansett ikke vært første gang hun hadde ringt, for det har vært ganske mye oppstyr tidligere i livet mitt som er langt mindre enn akkurat dette. Jeg klarer ikke å sitte med tankene helt alene, jeg må dele, få det ut, få snakket med noen om dette. Det skal sies at jeg bruker ganske mye tid foran skjermen ved å skrive, få ut tankene og følelsene, fordi det hjelper å få ting ut. Og når jeg trykker ‘publiser’, er da jeg får følelsen av stolthet hvor jeg endelig har fått det ut og en mindre ting å tenke på.

Uansett, nå blir det påskeferie! Det gledes etter å være med barna og finne på masse kos. Ønsker dere alle en riktig fin påske. Ta vare på hverandre.

Jeg er så takknemlig som har fått en ny sjanse.

Nå er jeg igang, igjen. Tenk – så utrolig deilig å endelig kunne få litt bistand og hjelp i hverdagen. Jeg var på DPS på tirsdagen, og første gang er selvsagt alltid ganske spennende og noe man gjerne grugleder seg veldig til. Nå skal det sies at jeg har vært innenfor DPS tidligere, men det er nå en god stund siden og det er med stor takknemlighet at jeg har fått en ny sjanse til å få muligheten til både individuell terapi og gruppeterapi som jeg så sårt trenger. Månedene tidligere kan ikke beskrives over hvor tøffe de har vært for meg, så det er ikke til å stikke under en stol at tårene henger løst hos meg og at jeg fikk et lite sammenbrudd hos psykologen ved første time. Det er så inderlig godt å bli forstått og få reflektert tankene mine ettersom jeg har sittet med mye av tankene helt alene. Jeg føler meg ekstremt ensom og vil ikke være til bry for noen med mine tanker og vanskeligheter i hverdagen og prøver innstendig å finne meg selv og hva jeg virkelig trenger. Jeg har mennesker som bryr seg rundt meg, men jeg er så livredd fort å miste noen, så da vil jeg gjerne takle alt på egen hånd, som jeg har fått lært at ikke er det beste alternativet å kun holde ting for seg selv.

Jeg vet at dette har en stor effekt på meg, og hjelper meg – og jeg kan nesten ikke vente med å kjenne på følelsen av å føle seg sterkere og bedre på samme tid og gi mer plass til nære og kjære som jeg har stengt ute over lenger tid. Jeg har vært en stor egoist, og tenkt kun på meg selv – men det er fordi jeg hatt den innstillingen hvor jeg skal bli sterkere å få det bedre med meg selv før jeg kan fokusere på andre. Uheldigvis har det slått ganske så feil ut, fordi jeg har jo ikke blitt noe bedre. Heller tvert imot, jeg har fått det verre. Jeg er så sliten mentalt og fysisk, jeg har kun den lille energien jeg har igjen til overs, kun til barna.

Som også psykologen sa på tirsdagen som jeg synes var veldig koselig og sant, var at jeg har en ganske stor drivkraft. Nettopp fordi jeg har det forferdelig slitsomt og tungt, men vil så veldig gjerne få det bedre med å finne løsninger på hvordan hverdagen kan bli lettere og bedre og jeg er villig til å gjøre det meste for at ting skal bli bra. På en eller annen måte så er det lys i enden av tunnelen, og dit skal jeg. Jeg må bare ta noen ekstra rundkjæringer og omveier før jeg kommer meg dit. Jeg skal fikse dette, dette blir kanonbra til slutt. 🙂

Herfra går det bare oppover.

Ny plan, nye rutiner.

Man kan ikke bare legge seg ned å gi opp, men heller fortsette å kjempe så godt det lar seg gjøre. Ting løser seg ikke av seg selv dessverre, så derfor gjør jeg litt ulike forsøk for å få det bedre med meg selv.
Slik som jeg kjenner meg selv og hva som gjør at jeg får en bedre hverdag, er søvn. Derfor tenkte jeg å gjøre ulike forsøk hver måned å skrive en plan for å se hva som fungerer best for min del.

Sånn ellers status om dagen, så er den veldig turbulent. Jeg venter i spenning fra dps om jeg får en ny sjanse i forhold til samtaleterapi. Husker så inderlig godt hva det gjorde med meg, og hvor mye sterkere jeg ble av det. Det ga effekt, så i mellomtiden får jeg bare gjøre det beste ut av det og kjøre på.

Jeg har en tid nå vært inne i en arbeidsprosess med både utprøving i arbeid og karriereveiledning. Kropp og sinn har så uendelig lyst, men det er så smertefullt både fysisk og psykisk. Jeg overkjører meg selv til de grader, og kjenner fort at det kan bli for mye for meg. Nå er det såpass mye som skjer for meg ved siden av med dødelig sykdom i nær familie, så samtidig som jeg er i en sorgprosess, skal jeg også være en person som skal være sterk og som også skal være en støtte. Så det beste jeg kan gjøre for meg selv akkurat nå, er å ta tiden til hjelp, legge til meg gode rutiner og få en bedre helse for å komme meg selv på beina igjen.

For 3 år siden når dette begynte som verst, ” forsvant ” jeg fra venner i god tro at om at jeg kom “sterkere tilbake “. Og fremdeles vet jeg ikke helt hvor jeg står hen. Jeg har så ufattelig dårlig samvittighet for at jeg er slik som jeg er, at jeg har sviktet både meg selv og andre og bare forfalt. Jeg føler at det er feil av meg å be om hjelp fra familie og venner, jeg vil ikke være i veien, selvom jeg innerst inne vil ha noen å snakke med enn å stå med alle tankene alene og ensomheten. Men når det kommer til stykket, vil jeg ikke si at jeg er verdens flinkeste til å åpne meg uansett, så da er det lettere å bare holde munn og ikke si noe.

Nå i dette sekund er bordet fullt av notatbøker, kalenderbøker og rot. Jeg er helt oppslukt i at alt skal noteres ned og huskes, for hukommelsen min er ikke akkurat noe å skryte av. Glemmer utrolig fort, mister lett fokus og vanskelig for å konsentrere meg, så da er det lettere å ha notater overalt, slik at det for meg er enklere å huske alt.

Jeg er fortvilet, er dette den nye meg egentlig ? Er det slik at dette er sånn dagene mine skal foregå, at jeg må kjempe så hardt for å holde meg selv oppe?



Hvordan ting egentlig ser ut.

Jeg bærer på en skam ingen har lyst til å bære. Jeg klarer ikke holde på en jobb, jeg føler ingen tilhørighet noen steder. Jeg er vandt til å bli kjempet for, gjort alt for, og høyt elsket fra tidlig barndom. Å være enebarn har både vært godt og vanskelig. Det fine har vel vært all den oppmerksomheten jeg har fått. Jeg har følt meg verdsatt, akseptert, respektert, og fått massevis av kjærlighet. Mens det lille negative er at jeg ikke har hatt noen der ved min side som delte mine opplevelser med meg – både vonde og gode. Jeg har liksom alltid vært helt alene, opplevd alt alene, tenkt på alt av løsninger av opplevelser alene.

Idag så føler jeg meg som limet. At alt avhenger av meg utifra hva jeg gjør og ikke gjør. Men jeg er opptatt av å måtte gjøre alt riktig, og det er der prestasjonen kommer inn. Jeg setter utrolig høye krav til meg selv, og hvis jeg bommer – så gir jeg opp alt. Da er jeg ferdig. Jeg er vel mer eller mindre altfor vandt til å bli avvist og bli fortalt at jeg ikke klarer – så da er det enklere å be om unnskyldning og ta halen mellom beina og løpe å gjemme meg.

Jeg har et inderlig stort håp, og det er å få hjelp. Noen å snakke med, reflektere med og en som kan hjelpe meg med den tunge bagasjen jeg har. Nå er jeg på andre året uten behandling, og nå er det vanskelig å henge med i svingene. Jeg lukker meg helt, for jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Jeg er nærmest apatisk, tom for ord. Jeg vil, men jeg er redd. Savnet etter mormor er tungt og nesten ikke til å holde ut. Aldri før har jeg vært så ensom som det jeg er nå.

Jeg har alltid skjult mitt indre, det er som uknuselig glass hvor ingen kommer inn. Jeg låser meg helt, mens alt flyter over på innsiden av skallen. Siste årene har mange brutt sin tillit mot meg,sviktet meg og forrådt meg. Da er det veldig vanskelig for meg å stole på enkelte, og jeg lukker meg da helt og “forsvinner”. Derfor er det også veldig godt å skrive, få alt ned på svart og hvitt. Jeg bruker ofte veldig lang tid på et innlegg, det må leses over flere ganger, se over rett grammatikk, utfyllende setninger og at det er enkelt å lese.
Jeg skulle så gjerne ønske at jeg stolte litt mer på meg selv enn det jeg gjør, samtidig som jeg føler jeg lar meg selv overkjøre av andre og alt annet for å unngå dårlig stemning, konfrontasjoner, diskusjoner og krangling.

Åpenhet er noe jeg har vært veldig dårlig på i alle år, men endret tankemønsteret og åpenheten etter en vloggkanal jeg tidligere var med i. Dessverre har jeg falt tilbake i gamle vaner og åpenheten er nå ganske så vanskelig igjen.

For noen måneder siden var jeg i en arbeidstrening, hvor jeg ga 110% og totalt overkjørte meg selv med å ha stålkontroll og vise meg fra den beste side. Og med det, så anser de meg som helt frisk og fri fra angst og mener jeg fint kan komme meg ut i en 100% jobb – noe jeg overhodet ikke klarer akkurat nå. Så i bunn og grunn føler jeg at jeg svikter både meg selv og de rundt meg fordi jeg ikke klarer å gi alt hele tiden.

Hodet over vann.

Jul og nyttår er overstått, og enda et nytt kapittel trer i kraft. Men problemene og frustrasjonen, de ble dessverre ikke borte med fjoråret. Lyspunktet mitt er for langt unna, jeg svimer rundt i mørket og finner ikke veien ut. Begeret mitt er nesten opp til randen, og det er nettopp nå hvor sterk jeg forstår at jeg er – når jeg ikke har andre muligheter enn å bare stå i det og ta dag for dag, time for time.

Klokken har bikket 06.00, og jeg nyter en deilig kopp med kaffe mens jeg ser ut av kjøkkenvinduet. Det er fremdeles mørkt ute, og naboer har ikke helt fått opp øynene, det er mørkt i alle vinduer. Siste uken har preget meg spesielt mye. Altfor mange inntrykk. Både familiært, vennskap, gjerdrumskredet, egen psykisk helse, og jobb.

Jeg har nå tatt en beslutning hvor jeg nå skal søke om ny henvisning til DPS. Det må være noe form for hjelp jeg kan få. En eller annen støtte som jeg kan lene meg til å være trygg på. Det er slitsomt å ha et hode som tenker så hardt og så mye. Men så skal det sies også, at årstiden vi nå er i – er tung for folk flest. Både for de som har en god og en dårlig form for psykisk helse. Det er mørkt, det er kaldt, man isolerer seg mer og spesielt nå i disse covid-19 tidene.

Jeg er takknemlig for alle jeg har rundt meg, som står på sidelinjen og heier på meg og som lar meg få den tiden jeg trenger. Jeg opplever at jeg selv er vanskelig å få kontakt med, og for de av dere som leser dette og opplever det jeg skriver nå, så beklager jeg virkelig. Jeg kommer før eller siden sterkere tilbake.

Nå skal jeg gripe dagen, vekke mine søte små og prøve å få til en så god dag som overhodet mulig.

Den dårlige samvittigheten og en liten julehilsen.

Jeg er ikke jenta som roper høyest og som sier meningen sin, tvert imot. Jeg oppfatter, observerer, og trekker meg tilbake forså å observere videre. Det er en haug av tanker som går igjennom meg på samme tid mens alt pågår, og alle tankene og traumene fra barndommen vekkes til live igjen. Hvordan skal man håndtere det, hvordan løse situasjonen? Skal jeg si ifra ? Skal jeg holde meg unna og ligge lavt?

Men så kommer det at du faktisk ikke lenger klarer å kontrollere det og bare må si ifra. Du føler deg som tøffere enn toget og en stor mestringsfølelse ved at du klarer å si ifra, vedkommende viser seg fra å stå forstående til temaet og viser en anger, men du står fremdeles å ditt – ved å ikke gi seg. Samtalen er da over, og hvem tar det hardest gang på gang ? Jo, meg. Syndebukken selv. Føler meg som tidenes mest urettferdige menneske som overdriver og overdramatiserer hele veien. Så er det jeg selv om ender opp med å be om unnskyldning for min egen oppførsel, fordi jeg er for hard.

Jeg har hele livet levd av å beskytte og ta vare på de nærmeste, ser til at alle har det bra. En av mine nærmeste har det veldig vondt nå om dagen, og jeg kan ikke annet enn å slippe alt jeg har i hendene for øyeblikket å være der med alt jeg har å gi. Når man selv har blitt utsatt for en traumatisk hendelse, som i mitt tilfelle var å miste mormor og alt hva det førte med seg, så har jeg en så god forståelse og empati for medmennesker som ikke har det bra og som virkelig trenger meg.

Men foruten om det, så er det straks juleferie. Og det viktigste av alt, er å gjøre det beste ut av den tiden vi har sammen. Julefilmer, familietid, akedager, grilling og avslapping. Det er viktig å ta vare på hverandre, for man kan aldri vite.

Riktig god jul.

– Kalex

Jeg har aldri følt meg så alene.

Det er desember, det er mørkt når man står opp og det er mørkt når man legger seg. Mye har skjedd siden sist jeg skrev her, men dessverre ikke så mye oppløftende å skrive om. Jeg går inn i det nye året med enda færre familiemedlemmer, og enda mer alene. Julaften? Da er den foreløpige planen å sitte alene. Var egentlig invitert bort med barna, men ettersom jeg har tatt noen valg som ikke er blitt akseptert, står jeg alene på egne bein og ender derfor opp alene på julaften.

Jeg har nylig blitt 30år, men ettersom hvordan disse tidene er med tanke på coronaen, så ble det ikke noe feiring og det er forsovet helt greit. Jeg tror ikke jeg er den eneste om dagen som kjenner på ensomheten i disse dager.

Jeg kan ikke forstå hvorfor det skal være sånn at man hele tiden må legge seg oppi andres avgjørelser og valg her i livet. Hva er det som gjør at man har samvittighet til slik å bestemme over et annet voksent menneske? Jeg har siden tidlig barndom og oppvekst gjort som jeg har fått beskjed om, og alltid tilpasset meg og vært flink jente. Men nå som jeg er en voksen dame, er det vanskelig å plutselig kunne ta valg helt alene, men at det jeg gjør fremdeles er feil. Ingenting er godt NOK. Jeg skal og vil bli sterkere. Jeg kan virkelig ikke ha det slik. Jeg faller sakte men sikkert sammen. Jeg har tross alt egne barn jeg tar vare på og som jeg vil det beste for.

Tilbake etter en lenger pause.

Etter en lenger pause, var det veldig godt å skrive igjen. Jeg vet ikke eksakt hvor jeg skal begynne og hvordan jeg selv føler meg rundt dette ved å skrive om akkurat det jeg vil frem til. Tankene begynte som verst i går hvor jeg fikk se min egen journal fra psykologen og fikk sett epikrisen. Når man først har delt alt hos en psykolog og får se et “sammendrag” av alt du har fortalt, så er det fort gjort å få et lite flashback og se tilbake på det som har vært. Jeg er stolt av meg selv, for fy søren jeg har klart på en eller annen måte å takle alt sammen også da. Og man må bare se fremover, uansett hva.

Akkurat nå om dagen, bruker jeg tiden flittig med familien min. Noe er en litt større påkjenning enn andre. Daglige telefoner hvor jeg må støtte opp så godt jeg kan hos en farmor som er alene etter at farfar nå har fått fast plass på sykehjem grunnet demens. Ikke mistforstå, men er ikke de koselige visittene hvor man kan tenke positivt i det vonde og prøve å gjøre det beste ut av det, men man er fremdeles i den sorgfasen hvor det omhandler det samme hele tiden med snørr og tårer, og det kan ofte bli veldig tungt med tiden. Ja, demensen har forverret seg, men det er fremdeles den gode, snille, flotte farfaren min. Hvordan jeg skal legge det frem, vet jeg ikke riktig. Ikke vil jeg det heller, selv om det hadde vært det beste for berørte og pårørende. Jeg velger heller å respektere og akseptere det som er nå, og gjør det beste jeg kan med å være den jeg er og gjøre det beste for de som er rundt meg.

Jeg skrev tidligere ett innlegg i tre deler om min oppvekst uten en pappa og søsken, og jeg har ikke noe spesiell kontakt med lillebroren min idag som jeg hadde da han tok kontakt med meg. Det blir skjult og hemmeligholdt, og det for meg er ikke bra psykisk å holde på slike hemmeligheter. Derfor har jeg tatt et valg, med å heller avvente til han er myndig, slik at det ikke lenger trengs å hemmeligholdes. Det er selvsagt ikke noe bra for han heller å holde på slike hemmeligheter heller og hele tiden i frykt for at det skal bli avslørt. Kan nesten ikke vente til den dagen endelig kommer.

Sommeren har alt i alt vært veldig fin, campinghygge og masse familietid med sol og varme. Dagene nå tilbringes hjemme med datteren. Jeg skal snart ut i jobb, men uviss om jeg skal fortsette innenfor helse eller om jeg vil jobbe med barn og ungdom. Skal snart på møte med nav og jeg kjenner meg litt klar for å komme i gang igjen. Nå i skrivende stund kjenner jeg at øynene siger igjen, så velger å avslutte her. Så nå blir det litt lesing, så er det natta.

– Kalex

Triggeren, påskeferie og mentalt sliten.

Det er lenge siden jeg har blogget og jeg kjenner hvor godt det er så fort jeg får startet. Nå har det vært påskeferie og en fantastisk ferie med nære og kjære med fantastisk sommervær, god mat, påskerebus og glade og flotte barn ♡

Jeg håper jeg klarer å få deg like sterk som det du var for 10år siden. 》

Hva som går igjennom hodet mitt nå om dagen, er ingenting å kimse av. Jeg synes så utrolig synd på alle rundt meg, ikke meg selv. Men alle rundt meg som i det hele tatt orker å ha meg nær seg.

Jeg har seperasjonsangst herfra til månen. Jeg sliter med å klare meg på egen hånd helt alene. Fra tidlig barneår, ble jeg sendt bort til ukjente og kjente – ofte. Jeg vet ikke hva mennesker rundt meg så i meg som liten, men jeg klarer å se det gode jeg gjorde for og med andre og vil ikke tro jeg var en jente som lagde mye oppstyr av meg.

Jeg merker stort til at nåtiden innhenter barndommen i alt jeg gjør, og det er så forbanna vanskelig å være meg akkurat nå. Så mye oppstyr jeg føler jeg lager for alle rundt meg med å kun være meg. Ja, jeg er mye alene – det skal jeg ikke legge skjul på. Jeg er god til å skyve de rundt meg – bort. Men det er nettopp fordi at jeg føler meg som jeg gjør akkurat nå, at jeg vil ikke at det skal gå utover noen andre – selvom jeg så godt vet innerst inne at de er der for meg.

Mye av det som trigger meg – er alkohol. Jeg er oppvokst med relativt mye alkohol rundt meg som utgjorde mye vold og krangling, som rett og slett er en utrygghet for meg. Jeg er høysensitiv mot høye lyder, og merker det har gjort det vanskelig å småekkelt rundt dette med ferier og sosiale sammenhenger som fletter inn i dette med alkohol.

Jeg er svært bekymret om dagen for inntak av alkohol av en av mine aller nærmeste. At hver eneste ferie eller helg som kommer, så er det alkohol og fest som er i sentrum. ” Jeg er voksen og bestemmer selv ” er noe jeg har hørt i alle år, og at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt. Jeg vet jeg ikke skal komme her å forvente noe som helst, for det er jo i bunn og grunn ikke mitt bord. Men jeg føler meg litt hjelpesløs, da jeg ser dette ikke er noe bra i lengden. Det er skummelt å sitte å telle enheter, det er skummelt å se at man blir mer og mer påvirket hvor man endrer personligheten sin til å være mer klumsete og mer direkte – som ofte kan føre med seg unødvendig drama og diskusjoner.

Det er så viktig for meg at alle andre skal ha det godt rundt meg, så det er vanskelig å bare ” ikke bry seg ” og bare slippe alle problemene fra seg. Jeg vil jo bare at alle skal ha det bra, inkludert meg selv. Men akkurat nå, så har jeg det helt ærlig ikke bra. Jeg gjemmer meg bort så ofte jeg kan, og folk rundt meg kan gjerne tolke meg som lat og sær. Jeg prøver hardt å løse mine egne problemer og andres inne i hodet mitt, og da kan jeg fort virke veldig fjern og usosial for de rundt meg.

Jeg ønsker bare å bli hørt, at jeg trenger den tiden jeg trenger på å bli sterkere på enkelte områder både fysisk og mentalt. Men en fin ting hjelper mye, og det er å skrive ned alle tanker og følelser og få det ut. Og på den måten håper jeg at jeg kan få en slags forståelse på hvorfor jeg som jeg er akkurat nå og bakgrunnen for det.

Jeg har mye jeg egentlig skal skrive om, men må bare finne riktig tidspunktet å skrive på. Så vi høres snart ❤ Ønsker dere alle en riktig god uke, så satser vi på at været holder seg så godt det går ❤

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no