Med åpne kort. Del 3/3

Dette er det siste innlegget av tre deler. Ett personlig innlegg med mye følelser og hvordan ting har vært og er.

12.september 2018.

Hei, dette er ******. Jeg ønsker å komme i kontakt med deg.

Jeg skulle til manuellterapaut denne dagen og satt på venterommet da det plutselig vibrerte i veska. Jeg satt jo som jeg ofte gjør helt i mine egne tanker og ante fred og ingen fare. I det jeg tok frem telefonen, hadde det tikket inn en sms fra ett nummer jeg aldri hadde sett før, og en tekst som inneholdt noe jeg aldri jeg trodde jeg skulle oppleve. Akkurat i det jeg leste teksten, var jeg nesten sikker på at jeg skulle besvime. Jeg klarte ikke si noe, jeg falt rett i sjokktilstand, for jeg visste jo egentlig godt hvem denne personen var.

Det var lillebror.

I det jeg fikk hentet meg litt inn, fikk jeg til å skrive tilbake – men samtidig var jeg veldig redd dette var noe tull, så det ble vel noen skeptiske og nysgjerrige spørsmål fra meg. Men da jeg ba han om å ringe og vi snakket sammen, ble jeg langt mye mer trygg på at det stemte og at dette var reelt.

Men han var selv veldig nysgjerrig og ikke minst ivrig, etter å få møte meg. Den dagen jeg skulle møte han, var en dag fullt av forskjellige følelser. Denne dagen ønsket jeg å dele, så jeg valgte å vlogge om denne dagen og belyse den store dagen for min egen Snapchat til mine nærmeste og “aerligtaltsnap”. Jeg husker det tankekjøret jeg hadde denne dagen hvor kroppen var i helspenn. Det kriblet i hele kroppen og jeg hadde helt sinnsykt med sommerfugler i magen. Vi hadde bestemt at vi skulle møtes rundt kl. 16.30 hos farmor. Var tryggest sånn, for det var ingen andre som visste av familie. For hva hadde vel skjedd om noen hadde funnet det ut ?

La meg forklare:
Fra jeg var liten til nå i voksen alder, har ikke jeg fått lov til å kontakte pappa eller mine søsken, for jeg skulle ikke fantes. Jeg skulle ikke blitt født eller kommet til denne verden. Dette skulle aldri ha skjedd. Og uheldigvis for pappa sin del at jeg finnes, må han heller skjule meg og holde meg hemmelig for sin egen familie, nemlig mine søsken. Jeg kjenner mens jeg skriver dette at jeg er så utrolig bitter og sint på hele situasjonen. Hvem er det som oppfører seg slik eller i det hele tatt har samvittighet til dette ? Her har jeg da gått i 27år uvitende om grunnen til hvorfor han ikke har villet ha noe kontakt, men fått streng beskjed om å holde meg unna mot min vilje.

Så denne mandagen da jeg stoppet bilen og stoppet motoren utenfor farmor og farfar, vet jeg ikke hvilke tanker som gikk eksakt rundt i hodet mitt. Det var vel egentlig fokus om å holde seg på beina og prøve å ikke knekke sammen. Tenk å endelig få møte sin egen bror etter 17år, en person som har likhetstrekk med meg, samme pappa, men uten mulighet til å oppnå kontakt eller bli kjent med hverandre. Hvordan skal man bearbeide det ? Jeg gjør ikke annet enn å bare holde armene mine vide og breie og tar imot med åpne armer og priser meg lykkelig over at dagen endelig har kommet. En frisk start, men 17år senere. Man føler man hele tiden er på flukt, og kikker seg alltid over skulderen. Er det noen som kan se ? Kjenner noen av oss igjen som kan igjen gå videre?

Selv om det er verdens beste følelse og det største som har skjedd, så er alt veldig hemmelig. Men til hvem sin fordel da ? Jo, akkurat.. Pappa. Og det er nettopp derfor jeg også skriver dette. Jeg orker ikke denne hemmeligheten mer, og første tanke er å få teksten ut – å kvitte meg med noen følelser og tanker jeg har om dette som jeg holder for meg selv.

Og for jo mer jeg skriver, jo mer klar er jeg.. Klar for at folk kan finne det ut, eller at en vakker dag pappa leser dette selv med egne øyne. Hvilke spor han har satt i uskyldige mennesker som hver dag bearbeider og jobber med seg selv. Som i alle år har levd med en skyldfølelse og følt på avvisning.

Men nå som jeg har forklart litt, fortsetter jeg litt der jeg slapp isted. Jeg valgte å kjøre lillebroren min hjem denne dagen vi møttes første gang, men han var så nervøs så fort vi begynte å nærme oss. ” Tenk hvis noen ser oss eller får øye på oss nå? “. En uskyldig person skal ikke føle det slik, det er forferdelig. Vi pratet ikke så mye den bilturen, selv om vi egentlig hadde mye spørsmål til hverandre og mye å snakke om, men vi bestemte oss heller for å møtes en annen dag igjen for en prat. Jeg bestemte meg for at fra den dagen jeg slapp han av, skulle jeg være beskjeden med meldinger og anrop, jeg skulle gi han tid og ro følte jeg. Så det har hele tiden vært slik at jeg har stått beredt hver gang broren min har ringt eller sendt meldinger.

Ett par uker etter første møte møttes vi. Vi satte oss ned på noen benker ved en tursti hvor vi kunne prate i fred uten forstyrrelser. Denne gangen var vi vel litt mer klar over hvordan ting har vært og er, så vi hadde selvsagt mye å fortelle og mange spørsmål til hverandre. Han var veldig opptatt av min barndom og oppvekst, om jeg hadde det bra og om jeg i det hele tatt har hatt en farsrolle og vokse opp med. Jeg sa til han at jeg kom til å være ærlig å ba han om å ikke stille spørsmål han ikke ville ha svar på, og det var han veldig klar over. Han ristet oppgitt på hodet når jeg fortalte hvordan jeg hadde hatt det uten pappa i oppveksten og hvordan jeg har blitt avvist hele livet. Han kunne fortelle meg at han i bunn og grunn visste hvorfor det var slik og hadde blitt slik.

” Mamma og pappa hadde 30års jubileum i sommer. “

Det var noe av det første han sa. Jeg reagerte med en gang han sa det. “Hva er det du sier”, sa jeg! Og bare ved den setningen der, så skjønte jeg alt. Pappa hadde vært utro med mamma mens moren hans hadde vært på studietur til utlandet og var borte ett år. Såklart raste jo verden for han, i det han forsto at mamma var blitt gravid med meg. Det skulle jo ikke skje, han hadde jo ett annet liv? Når dette ble røpet til kjæresten hans, fikk han valget. Enten meg eller henne, han valgte henne. Det innebar også at jeg skulle være usynlig for han og alle rundt han og ingenting skulle komme i mellom dem.

Nå kjemper vi hardt for åpenheten og at hemmeligheten snart kan belyses for pappa og dama en gang for alle. For sannheten kommer for en dag, uansett hva ! Enten om det er år eller dager, så får man vite tilslutt, men man må aldri slutte å kjempe.

Og med dette, så avslutter jeg nå tredje og siste del. Takk for at du leste.

Med åpne kort. Del 2

Jeg har alltid vært interresert i å vite.

År 2000 sto jeg i den gammeldagse telefonkiosken husker jeg og snakket med farmor. Hun hadde visst en kjempe spennende nyhet å komme med. Jeg skulle bli storesøster. Selv om jeg og pappa aldri hadde noen kontakt, var det fremdeles stas å vite at jeg skulle bli noe så stort noe. Der og da tenkte jeg ikke på at jeg aldri kom til å få bli kjent med han eller henne. Jeg var bare en jente på ti år, uvitende om hvilken fremtid som lå foran meg. Det fantes en pappa i min verden, og nå snart ett søsken, men for pappa var og er jeg ingenting. Jeg har selvsagt hatt lav selvfølelse grunnet dette, da jeg regelrett har blitt avvist på alle mulige måter enda jeg har forsøkt så uhorvelig hardt. Desember 2000 kom lillebror til verden, med null anelse om hvordan han så ut og hvilken fremtid vi skulle få, sammen – trodde jeg.

Du må ALDRI ta noe kontakt med dem, Karoline. For da mister jeg barnebarna mine.

Fire år senere, ble jeg på nytt storesøster til ei lita jente. Uansett hvor hardt jeg har villet hatt kontakt, har jeg ikke fått lov. Jeg har levd med hemmeligheten i skjul i veldig mange år, og kunne ikke gjøre noe. Jeg har prøvd å få kontakt med pappa via meldinger, for å kanskje starte ett sted. Men det dessverre har jeg ikke kommet noen vei med det, enda. Nå har jeg søsken på sytten og fjorten år, som har hele tiden trodd det kun har vært dem to, så har de da en storesøster som sitter fortvilet på sidelinjen uten sjans eller mulighet til å oppnå kontakt. Jeg unner ikke min verste fiende dette jeg har gjennomgått. Jeg sier jeg nettopp fordi det er jeg fra tiårs alder som har sittet midt oppi det hele veien. Søsknene mine er helt uvitende til dette. Men for det om jeg ikke har hatt noen pappa i livet mitt som skulle ha vært der 110%, så har jeg klart meg veldig bra til tross for.

Men for det om jeg ikke kunne få ta kontakt og ha måttet holde meg unna, har jeg alltid vært like interessert. Hvordan personlighet hadde de? Hvordan så de ut? Gikk de på noen sport eller hadde de noen hobby? Så på en eller annen måte har jeg følt at jeg har kjent dem, selv om jeg ikke har gjort det og de ikke har visst noe om meg. Jeg har vært ganske åpen om dette til nære venner og familie, fordi jeg føler denne situasjonen er både gripende og fortvilende og ikke minst komplisert, ingen vil forstå seg på dette. Det er jo nemlig helt høl i hodet.

Selv om jeg etter hvert som årene har gått, har vurdert å ta kontakt, så har jeg blitt nektet tvert. Fordi når lillebroren min var rundt åtte-ni år, ble han fortalt av farmor at de hadde en søster. Dette fortalte han såklart til moren sin og pappa, så farmor fikk huden full, for dette skulle jo aldri skje! Ingen skulle jo vite om meg, jeg var en hemmelighet. Jeg skulle ikke finnes. Derfor har farmor i alle år nektet meg å ta noe kontakt med søsknene mine, fordi hun selv ble truet med å miste barnebarna sine om dette kom ut! Og i alle år har jeg jo nettopp tenkt tanken på hvorfor jeg hele tiden skulle hemmeligholdes for alle sammen. Hva var liksom så farlig med det? Hva hadde jeg gjort galt? Og i en alder av tjueåtte år, skulle jeg endelig få vite grunnen. Og det skal jeg nærmere inn på i tredje og siste del av ” åpne kort”. Jeg kjenner jeg har stor skriveglede om dagen, og jeg vet at siste del kommer ganske så snart. Nå skal jeg ta en bitte liten pause, så skal jeg legge beina på sofaen og se på politiskolen og slappe av. Ønsker alle en riktig fin kveld videre.

Stor klem

Klaar, ferdig – GÅ♡

Hei og velkommen hit! Dette er ett stort og ikke minst ett viktig øyeblikk for meg – hvor jeg nå har fått ett eget sted å få skrevet ned tanker og følelser – hvor hemmeligheter jeg har måttet holde skjult i alle år, nå skal belyses.

Livet mitt har basert seg på mye avvisninger – noe av de største problemene jeg har med meg selv den dag idag, for det takler jeg ganske dårlig. Jeg blir så uhorvelig lei meg og utafor av det, men jeg skjuler det – jeg kan jo ikke vise at jeg blir skuffet, såret og lei meg.

Husk på – Dette er vel den største utfordringen jeg har, så dette blir megatøft for meg å få ut. Ikke bare å få ut, men å bli påminnet om fortid og skrive det ned svart på hvitt og ut i offentligheten.

Dette er noe jeg har vurdert ganske mye snudd og vendt på og tenkt meg igjennom ganske ofte og lenge på, så dette er noe jeg er klar for – ellers ville jeg ikke ha gjort dette.

Så da bare sier jeg – Klaar, ferdig – GÅ♡

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no