Hvordan ting egentlig ser ut.

Jeg bærer på en skam ingen har lyst til å bære. Jeg klarer ikke holde på en jobb, jeg føler ingen tilhørighet noen steder. Jeg er vandt til å bli kjempet for, gjort alt for, og høyt elsket fra tidlig barndom. Å være enebarn har både vært godt og vanskelig. Det fine har vel vært all den oppmerksomheten jeg har fått. Jeg har følt meg verdsatt, akseptert, respektert, og fått massevis av kjærlighet. Mens det lille negative er at jeg ikke har hatt noen der ved min side som delte mine opplevelser med meg – både vonde og gode. Jeg har liksom alltid vært helt alene, opplevd alt alene, tenkt på alt av løsninger av opplevelser alene.

Idag så føler jeg meg som limet. At alt avhenger av meg utifra hva jeg gjør og ikke gjør. Men jeg er opptatt av å måtte gjøre alt riktig, og det er der prestasjonen kommer inn. Jeg setter utrolig høye krav til meg selv, og hvis jeg bommer – så gir jeg opp alt. Da er jeg ferdig. Jeg er vel mer eller mindre altfor vandt til å bli avvist og bli fortalt at jeg ikke klarer – så da er det enklere å be om unnskyldning og ta halen mellom beina og løpe å gjemme meg.

Jeg har et inderlig stort håp, og det er å få hjelp. Noen å snakke med, reflektere med og en som kan hjelpe meg med den tunge bagasjen jeg har. Nå er jeg på andre året uten behandling, og nå er det vanskelig å henge med i svingene. Jeg lukker meg helt, for jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Jeg er nærmest apatisk, tom for ord. Jeg vil, men jeg er redd. Savnet etter mormor er tungt og nesten ikke til å holde ut. Aldri før har jeg vært så ensom som det jeg er nå.

Jeg har alltid skjult mitt indre, det er som uknuselig glass hvor ingen kommer inn. Jeg låser meg helt, mens alt flyter over på innsiden av skallen. Siste årene har mange brutt sin tillit mot meg,sviktet meg og forrådt meg. Da er det veldig vanskelig for meg å stole på enkelte, og jeg lukker meg da helt og “forsvinner”. Derfor er det også veldig godt å skrive, få alt ned på svart og hvitt. Jeg bruker ofte veldig lang tid på et innlegg, det må leses over flere ganger, se over rett grammatikk, utfyllende setninger og at det er enkelt å lese.
Jeg skulle så gjerne ønske at jeg stolte litt mer på meg selv enn det jeg gjør, samtidig som jeg føler jeg lar meg selv overkjøre av andre og alt annet for å unngå dårlig stemning, konfrontasjoner, diskusjoner og krangling.

Åpenhet er noe jeg har vært veldig dårlig på i alle år, men endret tankemønsteret og åpenheten etter en vloggkanal jeg tidligere var med i. Dessverre har jeg falt tilbake i gamle vaner og åpenheten er nå ganske så vanskelig igjen.

For noen måneder siden var jeg i en arbeidstrening, hvor jeg ga 110% og totalt overkjørte meg selv med å ha stålkontroll og vise meg fra den beste side. Og med det, så anser de meg som helt frisk og fri fra angst og mener jeg fint kan komme meg ut i en 100% jobb – noe jeg overhodet ikke klarer akkurat nå. Så i bunn og grunn føler jeg at jeg svikter både meg selv og de rundt meg fordi jeg ikke klarer å gi alt hele tiden.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no