Hastetur.

Det eneste du hører i den andre enden i telefonen, er fortvilelse og gråt. En rådvill person trenger nå min støtte, og varsellampene mine lyser med det samme. Jeg forstår ikke hvordan jeg kan hjelpe i denne situasjonen, men handler på impuls. Samtidig som adrenalinet kikker inn for fullt, går det hundre tanker i hodet og følelsen av frykt og redsel.

Dagen igår var det strålende sol, mildt i været og dagen vae egentlig ganske så avslappende med en deilig tur ute i den friske og fine luften. Endelig er våren her, forhåpentligvis! Resten av uken er det meldt enda mer mildvær og sol, og det er ikke annet å gjøre enn å bare nyte og sette pris på det fine været. Er ikke til å stikke under en stol hvor deilig det er for psyken om dagen også. Mindre frykt, mindre stress, mindre uro og mindre tankekjør. Det gjør dagene så mye enklere og lettere, uten tvil!

Så tilbake til gårsdagens hastetur.

Sommeren 2017 fikk min farfar verdens dårligste bursdagsgave, han fikk påvist demens. Eller rettere sagt ” Lewy Body Demens “.

Dette er en tilstand som er veldig vanskelig å oppdage og behandle. Klinisk kjennetegnes demens med lewy-legemer av demens med fluktuerende bevissthet, synshallusinasjoner og parkonisme. Flere symptomer på lewy body demens, er vrangforestillinger, overfølsomhet, og bevissthetstap.

På de to årene som har gått nå, har det gått både veldig fort og til tider holdt seg stabilt. Det er vondt å se en person du har så kjær forandre seg på den måten.

Kveldene er som oftest verst, for da er man mest ” sliten ” og har hatt da en hel dag fullt av inntrykk og mange timer aktivt hvor man bruker hodet. Det som preger mest når kvelden kommer, er at tilstanden forverrer seg med ekstreme hallusinasjoner og forvirring. Jeg kan ikke i min villeste fantasi sette meg inn i hvilken påkjenning det må være å leve med en person med demens 24 timer i døgnet, hva det krever av deg som pårørende og ikke minst som pasient. Hvor det ikke lenger fungerer å holde en normal og velfungerende samtale og hvor alt heller bare er usammenhengende og uforståelig.

Jeg fikk kastet meg i bilen og visste ikke hva jeg kunne forvente. Jeg vet ikke hva som møter meg lenger.

Jeg er en av de nærmeste pårørende og vet jeg må være i utrykningsmodus når det trengs, og igår var dagen hun trengte så sårt hjelp. Når tårene hennes rant som verst, redselen og frustrasjonen etter gjentatte forsøk på forståelse begge veier ikke lyktes. Hun ble ikke forstått, han ble ikke forstått, hun gjentok seg gang på gang, hvorpå han spurte gang på gang om det gjentatte spørsmålet. Det ble for mye for begge to og jeg kom til unnsetning og fikk roet ned situasjonen. Før jeg ringer på dørklokken, vet jeg aldri lenger hva som møter meg eller i hvilken tilstand han er i. Jeg må gjentatte ganger kaste meg ut i det å møte frykten hver gang, som gjør det litt ekstra skummelt for min del. Mye tanker går igjen og jeg kjenner på en engstelig følelse.

Det jeg opplever er viktig med demente – er trygghet, omsorg og kjærlighet. Å fortelle dem hvor glad du er i dem, lytte til tanker og spørsmål de har, nærhet og varme. De er urolige og engstelige og søker derfor mye nærkontakt. Så derfor benyttet jeg meg stort av det igår kveld når jeg ankom. Jeg lyttet, stilte åpne spørsmål, benyttet meg av nærhet og omsorg og ga av meg selv fullt ut som han fortjener. At jeg kan bidra til at ett menneske skal føle seg bedre mentalt og fysisk, er en veldig stor ære for meg. At jeg kan gjøre noe som betyr noe for andre og at jeg får ta del i det. Det føltes godt å få roet ned situasjonen og reise hjem og vite at alt var i orden, men tok uheldigvis litt lenger tid å få lagt seg når adrenalinet fremdeles var oppe å gå og ble derfor veldig sent.

Ta vare på hverandre, fortell hvor glad du er i de rundt deg, gi en ekstra god klem og ikke minst – Smil!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no