Frykten for å falle i søvn.

Jeg ligger her halvveis under dyna på et iskald soverom mens jeg kjenner den deilige brisen av en vind som kommer gjennom vinduet som står åpent. Tenker på deg. Stemmen din, samtalene vi hadde, latteren din, de nydelige hendende dine som alltid hadde en hånd eller to rundt kaffekoppen din, mens du lyttet til det jeg hadde å fortelle.

Før var det en realitet, nå er alt i minnene. Jeg savner deg så inderlig. Du som person, din personlighet. Ordene du etterlot deg, de tar jeg med meg videre. Til fremtiden. Det er de fire ordene som gjør at jeg kjenner en enorm glede, ikke bare sorg – men en god følelse. For jeg føler jeg har gjort det beste for å gjøre det beste for å følge de ordene, mormor. Du har aldri vært mer fraværende fysisk, samtidig har du aldri vært mer i mitt hjerte. I mine handlinger, i min hverdag.

Vi snakker mye om deg, hvor vi ler og gråter om hverandre. Latteren din og den søte snorkelyden du brukte å ha når du lo så godt, de alvorlige samtalene hvor du bare satt og lyttet, alle de hundre telefonsamtalene for å høre åssen det sto til om det var sykdom, engasjementet rundt hobbyaktiviteter og fritid hvor du ville se og høre om hver eneste en.

Jeg lever som du lærte meg og jeg har gjemt deg trygt inne i hjertet mitt. Jeg unner hver eneste en det spesielle forholdet vi hadde – det å få kjenne på tryggheten og at man alltid følte seg elsket og bra nok akkurat som man er.

Men akkurat nå sliter jeg, alvorlig. Jeg kan være så sliten jeg bare vil, får som regel en fin og rolig avslutning på kvelden, enten om jeg leser bok, hører på lydbok eller ser en film som faller i smak. I det jeg sovnet, har jeg mine villeste drømmer. Du lever, vi har samtaler, du er frisk. Så bråvåkner jeg av at svetten renner, jeg tar et dypt åndedrag, prøver å komme til meg selv, analyserer drømmen og havner i en skikkelig angstboble. Jeg vet jo at du ikke lever, men jeg drømmer om deg hele tiden og våkner hysterisk. Hva er det som foregår? Jeg er redd for å slappe av, jeg er redd for å sovne, redd for å drømme at du er i levende live og deretter våkne og forstå at du er borte. Jeg lever i repriser. Drømmene går på repeat og jeg føler drømmene blir mer og mer intense.

Kroppen min er sliten, det tar på å våkne av og på hele tiden, mareritt på mareritt. Mistforstå meg rett, hvorfor jeg skriver mareritt er grunnet for at jeg våkner og innser gang på gang at du er borte. Drømmene er fine i seg selv, du er jo der. Men det er samtidig så vondt å bære på denne smerten som aldri går over. Jeg savner deg helt sinnsykt, mormor.

Forruten om det, går turen til Oslo i morgen tidlig. Grugleder meg, men mer om det i morgen. Nå skal jeg se litt serie, så blir det en aktiv og hektisk dag i morgen.

-Kalex




Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no