Ett tøft år uten deg.

Ett brev til deg fra bompelompa.

Kjære mormor. Her sitter jeg med danseband på ørene og mimrer tilbake til barndommen hvor vi spilte dansefot på lørdagene og danset på kjøkkengulvet, husker du? Gud, så mange fine tider vi har hatt. Lange flotte samtaler, dine flotte råd og måten du lærte meg å leve på. Latteren din går på repeat i hodet mitt, og jeg smiler når jeg tenker på den. Gud, hvor herlig du var. Jeg savner deg sånn, mormor. Hver dag er så vond, for det går ikke en dag uten at jeg tenker på deg. Jeg føler at alt minner meg om deg, og tårene renner så fort jeg er alene. For dessverre, så klarer jeg ikke vise ordentlig med følelser før jeg er helt alene.

Om det er noe nytt som hender, noe morsomt som skjer eller en viktig nyhet jeg får, så skulle jeg ønske jeg kunne kaste meg over mobilen og ringe til deg. Du var alltid så engasjert og ivrig, uansett hva jeg ville fortelle.

Vi har mange minner du og jeg. Og de skal bevares godt i minnet og taes godt vare på.

Kl 16.24 for akkurat ett år siden, fikk jeg den harde og brutale telefonen om at du var død. Jeg fikk ikke sagt hadet til deg eller hatt noen som helst samtale med deg eller i det hele tatt vært der for deg den siste tiden. Og ja, jeg skal innrømme det – jeg har vært både bitter og sint. Sint for at jeg ikke visste noe når du var så dårlig som du var de siste dagene, ukene.

Jeg fikk en forvarsel på at noe var riv ruskende galt samme dagen, men jeg forsto ikke. Enda mamma spurte om jeg hadde snakket noe med deg og jeg sa at jeg skulle ringe deg den samme ettermiddagen. Samme tidspunkt som jeg sa det til mamma, hadde ambulansen kommet til dere, hvor hjertet ditt plutselig stoppet.

Når jeg ser opp på stjernene på kvelden, ser jeg på den sterkeste som lyser som at det er deg. At det er du som titter ned og vinker med kaffekoppen i hånda og alle de “7 slagene ” med kaker. Jeg håper du har det godt der du er nå, flotteste du.

Jeg kommer og besøker deg snart, kjære du. Det lover jeg!

Men uansett, så skal du vite hvor mye du er savnet her. Du vil alltid være i mine tanker, og så overtroisk som jeg er, så håper jeg snart jeg får ett tegn om at du er i nærheten. Det er mulig du har gitt meg mange, men jeg trenger å få det inn med teskje! Hehe.

Jeg hadde ett forferdelig mareritt her forrige uke. Du satt på min høyre side og noe sa meg at du da skulle dra fra meg. Jeg holdt deg så hardt i hånda og satt tett inntil deg og ba om at du ikke skulle dra fra meg. Den var vond og mange av drømmene omhandler det samme. Noe sier meg at jeg fremdeles er i sorgfasen og føler ett ekstremt savn og seperasjonsfrykt, som da ikke er så rart. Men jeg er utrolig sliten. Veldig, veldig sliten. Føler meg som en robot, sover ekstremt lite til tider og noen ganger mye. Noen dager har jeg masse energi og noen dager ikke energi i det hele tatt og vil bare gjemme meg bort fra alt og alle.

Jeg tar deg med meg i hjertet mitt, så møtes vi en vakker dag. Veldig glad i deg, kjærlig hilsen bompelompa di.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no