” Eller at du ikke klarer å ta vare på barna dine? “

Dette er den tøffeste og verste setningen en hver foreldrer kan få. Dette er en setning som preger meg stort i det daglige og følelsen av at jeg ikke kan vise min sårbarhet, tristhet, frykt og utmattelse i det offentlige og opplever det at jeg hele tiden må bevise at jeg er god nok, verdig nok som mamma, en god nok mamma som gjør alt for sine barn. Hver kveld takker jeg for at jeg klarte å bevise det nok en gang at barna betyr alt for meg og at jeg i det hele tatt KAN og KLARER.

Dette var i 2013. Eldste gullet var to år og minste noen få måneder gammel. Vi bodde i en blokk hvor brannalarmen gikk titt og ofte, både natt og dag. Og når den gikk, var det om å gjøre alt alle kom seg ut inntil brannvesenet fikk kommet og skrudd av alarmen. Vi måtte alltid sørge for at barna hadde pysjen på seg ved leggetid i tillfelle den skulle gå på natta, yttertøy måtte ligge klart i gangen, og klær måtte legges klart i tilfelle. Vi tok alt av forholdsregler. Den preget oss alle, for den var så utrolig sensitiv og det blinka rødt i hele leiligheten når den gikk.

Så lenge man aldri kunne forutse når den gikk, var jeg veldig utrygg med å være alene med barna og det å stå med ett sånt ansvar helt alene under slike omgivelser. En helg var samboeren borte og jeg skulle være alene med barna for første gang over natta. Og min opplevelse av dette, tilsa at det var tryggest å ha en til der med meg når jeg var alene. Derfor fikk jeg heldigvis ei venninne på besøk hvor vi hadde en riktig fin kveld med god mat og film på tv’en. Jeg opplevde dagen og kvelden som veldig vellykket og ingen alarm gikk heldigvis denne kvelden/natten.

Dagen etter skulle samboeren min komme hjem og jeg kjente en lettelse for at jeg ikke var alene en natt til og jeg fikk litt assistanse om brannalarmen skulle gå. Og JA, den alarmen var traumerende! Frøkna til han samboeren min var med sendte meg en mld og ga meg beskjed om at gutta nå var på vei hjem, men at hun håpet de kunne være borte litt lenger da det var så godt at de var borte, hvorpå jeg da svarte at det hadde vært muligheter for det om hun ikke skulle på den jentekvelden hun hadde planer om. Altså, jeg mener aldri noe vondt med noe av det jeg sier eller gjør og har aldri noen intensjoner om å gjøre noen vondt under noen omstendigheter. Jeg er opptatt av likeverd, respekt og omtanke for alle rundt meg.

Hva som gjorde at hun reagerte på det jeg sa der, er uvisst for meg. Selv den dag idag fem år etterpå, så vet jeg ikke. Men jeg fikk ett klart svar, ett svar jeg aldri mitt liv trodde jeg skulle høre, som var :
” Eller at du ikke klarer å ta vare på barna dine?”.

Selv idag fem år etter, sliter jeg. Og er det en dag jeg er mer utmattet enn andre dager, og har det litt tyngre enn andre, annser jeg meg selv som verdens verste mamma. Og sånne setninger som at jeg er trist eller lei meg, er ulovlig å si av meg til samtlige, for da er jeg jo hvertfall dømt og stemplet til å ” ikke klare å ta vare på barna mine “.

Selv hos psykologen er alt perfekt. Jeg har det bare så utrolig bra, ingen vonde følelser, masse energi, og latter og glede 24/7. Men det er jo faktisk ikke alltid det. Men tenk om jeg sier eller i det hele tatt viser jeg er litt sliten da, da ser jeg for meg bekymringmeldinger og barnevern på døra her, fordi jeg opplever det som “ulovlig” å vise utmattelse og at noen dager er verre enn andre.

Jeg er så redd, barna mine er alt og jeg er alt for dem. Men noen dager har jeg det litt ekstra vondt, som gjør at det blir litt sene kvelder og netter, fordi jeg bruker nettene til alenetid hvor jeg har lov til å være litt lei meg og slippe noen tårer uten at noen ser.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no