Den avvisende perioden.

Den dårlige perioden er tilbake igjen, men hvor lenge – det vet jeg ikke. Perioden jeg er i, opplever jeg som slitsom, vond, skamfull, frustrerende og trist. Jeg kan ikke helt sette ord på hva som foregår oppe på loftet om dagen. Den tomheten, hvor kommer den fra ? Jeg føler meg helt apatisk om dagen.

Jeg vet ikke hva mine egne behov er om dagen, hva jeg trenger, hva jeg vil – eneste jeg vet at jeg vil, er at venner ikke skal bruke energien på meg om dagen, men heller ta litt avstand, for jeg kommer tilbake fortere enn man tror. Dette er en blogg hvor jeg ønsker å være helt ærlig, og det skal jeg være også.

De siste ukene, månedene, siste året har vel jeg vel vært en skikkelig egoist – eller hvertfall det jeg har fått høre. Jeg har hatt behov for å snakke, for å reflektere, få hjelp med usikkerheten min. Men at det var ett pes for andre, den tanken har ikke streifet meg i det hele tatt, og jeg føler meg truffet med det samme. Er vel kanskje det som gjør meg så tom også. Hva er greit å si og hva er ikke greit å si ? Også så dum man føler seg, har jeg virkelig gjort folk lei av å høre på meg? Er jeg for mye for enkelte?
“Du rykker tilbake til start”.
Gruppesamtaler hvor det er flere enn en person i en samtale, eller samtaler i det hele tatt, får jeg nesten ikke med meg. Jeg forstår mindre enn noen gang og det meste er helt blankt for meg. Vil det vare lenge mon tro?
Det kommer så brått på en, hvor alt bare blir mørkt og alt bare dritt. Der og da ser man ingen lyspunkt og det blir alt for mye. De trappetrinnene man har jobbet seg opp mot, også faller alt i grus og at man da føler man faller ned alle de trappetrinnene igjen og hardere i bånn. Det er i disse periodene jeg er kjent for å stenge de rundt meg – ute. Isolerere meg, gjemme meg, ikke besvare meldinger eller anrop. Deretter kommer samvittigheten igjen. Den dårlige samvittigheten man får ovenfor andre, hvor man regelrett avviser og de opplever deg som om du gir totalt f**.

Jeg er jo så klar over det selv, at jeg avviser, og det jeg aldri lærer – er å heller være ærlig også ta litt avstand uten noe form for dårlig stemning. Mens nå, så tror alle at det er dem sin feil og at de har gjort noe galt. Men det er meg, jeg vil ikke være til bry i disse tider. Vil ikke påvirke noen til å få det vondt og mørkt som jeg har det akkurat nå. Viktigheten om jeg i det hele tatt skal ha noe kontakt med omverden, er å prate om alt annet enn negativitet, egne problemer, meg selv og mitt og heller noe som fremmer positivitet og humor i stedet.

Så når jeg da føler meg på “topp” igjen, må jeg da beklage at jeg kan for hva jeg har påført de rundt meg og bruke evigheter på å tilgi meg selv. Det er ikke for at noen skal synes synd på meg, men heller forstå – at ting er forferdelig vanskelig om dagen, men jeg gir meg ikke. Jeg kommer tilbake så fort som mulig, da blir alt bra igjen. Dette varer ikke for evig. Jeg føler bare med det blogginnlegget her, at alt er kaos. Null sammenheng, bare rot. Har brukt rundt en time på å skrive dette nå, og enda opplever jeg innlegget som rotete.

Nå har jeg fått på meg joggebuksa, så nå skal jeg unne meg litt soffakos med tente lys og få sett en film, så ønsker jeg dere alle en riktig fin kveld og en fortsatt fin uke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no