Jeg ble kuttet ut.

Følelsen av å være mislykket og uverdig som menneske. Å plutselig ikke bety noe for de viktigste personene i livet ditt. Uten forståelse for hva som har skjedd og hva du har gjort galt, og om du i det hele tatt har gjort noe galt. Du er bare usynlig. Det gjør virkelig noe med et menneske, og det går på selvfølelsen. Du straffer deg selv for måten du er blitt behandlet på, fordi du føler du fortjener det.
Jeg har alltid vært en ekstrem familieskjær person, elsker å ta vare på de rundt meg. Fra tidlig barneår har livet mitt blitt fylt med massevis av minner med både båtturer, hytteturer, flyturer, og ekstremt mye kjærlighet, akkurat som et barn fortjener og trenger. Men nå som du er voksen, da trenger du ikke mer da liksom. Da står du på egne ben og må klare deg selv. Da har du fått som fortjent som liten, så nå trenger du ikke mer nå som du er voksen. Det er jo helt absurd.

Nå skjer det alt for mye på en gang. Jeg føler jeg mister en etter en. Den viktige personen etter den andre. Fikk varsel på telefonen hvor jeg hadde mottatt varsel på facebook. Det er brutalt. Måten å finne ut på at en av dine nærmeste er død. Da kommer dette med uverdighet inn i, hvor lite du betyr. Og i tillegg å vite at det var meningen at du ikke skulle få vite noe i bunn og grunn. Jeg fant dødsannonsen på nett og det gjorde meg trist å lese den. Men har iallefall fått bestilt en blomst til bisettelsen imorgen, siden jeg ikke skal være tilstede. Ikke det at jeg forventet en invitasjon sånn sett, men hvertfall at min egen familie kunne tenkt litt på meg i denne situasjonen også ettersom jeg var så inderlig nær denne personen. Vi hadde et så nært og tett bånd med mye latter og glede og helt enormt med minner jeg selvsagt vil ta med meg videre.

Mye baserer seg på antagelser og egne forestillinger for hva som egentlig foreligger seg bak. Alltid under slike omstendigheter, mistforstå meg rett – har aldri vært borti noe slikt som dette utenom alle avvisningene jeg har fått gang på gang av min egen far og det har tatt meg relativt mange år å akseptere. Men når jeg går igjennom tøffe perioder i livet, kommer jeg til å tenke på mormor. Hadde hun visst dette og vært her nå, er jeg sikker på at hun hadde snudd verden på hodet og virkelig blitt sint. ” Slikt går det ikke ann å oppføre seg. ” Hadde uansett ikke vært første gang hun hadde ringt, for det har vært ganske mye oppstyr tidligere i livet mitt som er langt mindre enn akkurat dette. Jeg klarer ikke å sitte med tankene helt alene, jeg må dele, få det ut, få snakket med noen om dette. Det skal sies at jeg bruker ganske mye tid foran skjermen ved å skrive, få ut tankene og følelsene, fordi det hjelper å få ting ut. Og når jeg trykker ‘publiser’, er da jeg får følelsen av stolthet hvor jeg endelig har fått det ut og en mindre ting å tenke på.

Uansett, nå blir det påskeferie! Det gledes etter å være med barna og finne på masse kos. Ønsker dere alle en riktig fin påske. Ta vare på hverandre.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no