Jeg ble kuttet ut.

Følelsen av å være mislykket og uverdig som menneske. Å plutselig ikke bety noe for de viktigste personene i livet ditt. Uten forståelse for hva som har skjedd og hva du har gjort galt, og om du i det hele tatt har gjort noe galt. Du er bare usynlig. Det gjør virkelig noe med et menneske, og det går på selvfølelsen. Du straffer deg selv for måten du er blitt behandlet på, fordi du føler du fortjener det.
Jeg har alltid vært en ekstrem familieskjær person, elsker å ta vare på de rundt meg. Fra tidlig barneår har livet mitt blitt fylt med massevis av minner med både båtturer, hytteturer, flyturer, og ekstremt mye kjærlighet, akkurat som et barn fortjener og trenger. Men nå som du er voksen, da trenger du ikke mer da liksom. Da står du på egne ben og må klare deg selv. Da har du fått som fortjent som liten, så nå trenger du ikke mer nå som du er voksen. Det er jo helt absurd.

Nå skjer det alt for mye på en gang. Jeg føler jeg mister en etter en. Den viktige personen etter den andre. Fikk varsel på telefonen hvor jeg hadde mottatt varsel på facebook. Det er brutalt. Måten å finne ut på at en av dine nærmeste er død. Da kommer dette med uverdighet inn i, hvor lite du betyr. Og i tillegg å vite at det var meningen at du ikke skulle få vite noe i bunn og grunn. Jeg fant dødsannonsen på nett og det gjorde meg trist å lese den. Men har iallefall fått bestilt en blomst til bisettelsen imorgen, siden jeg ikke skal være tilstede. Ikke det at jeg forventet en invitasjon sånn sett, men hvertfall at min egen familie kunne tenkt litt på meg i denne situasjonen også ettersom jeg var så inderlig nær denne personen. Vi hadde et så nært og tett bånd med mye latter og glede og helt enormt med minner jeg selvsagt vil ta med meg videre.

Mye baserer seg på antagelser og egne forestillinger for hva som egentlig foreligger seg bak. Alltid under slike omstendigheter, mistforstå meg rett – har aldri vært borti noe slikt som dette utenom alle avvisningene jeg har fått gang på gang av min egen far og det har tatt meg relativt mange år å akseptere. Men når jeg går igjennom tøffe perioder i livet, kommer jeg til å tenke på mormor. Hadde hun visst dette og vært her nå, er jeg sikker på at hun hadde snudd verden på hodet og virkelig blitt sint. ” Slikt går det ikke ann å oppføre seg. ” Hadde uansett ikke vært første gang hun hadde ringt, for det har vært ganske mye oppstyr tidligere i livet mitt som er langt mindre enn akkurat dette. Jeg klarer ikke å sitte med tankene helt alene, jeg må dele, få det ut, få snakket med noen om dette. Det skal sies at jeg bruker ganske mye tid foran skjermen ved å skrive, få ut tankene og følelsene, fordi det hjelper å få ting ut. Og når jeg trykker ‘publiser’, er da jeg får følelsen av stolthet hvor jeg endelig har fått det ut og en mindre ting å tenke på.

Uansett, nå blir det påskeferie! Det gledes etter å være med barna og finne på masse kos. Ønsker dere alle en riktig fin påske. Ta vare på hverandre.

Jeg er så takknemlig som har fått en ny sjanse.

Nå er jeg igang, igjen. Tenk – så utrolig deilig å endelig kunne få litt bistand og hjelp i hverdagen. Jeg var på DPS på tirsdagen, og første gang er selvsagt alltid ganske spennende og noe man gjerne grugleder seg veldig til. Nå skal det sies at jeg har vært innenfor DPS tidligere, men det er nå en god stund siden og det er med stor takknemlighet at jeg har fått en ny sjanse til å få muligheten til både individuell terapi og gruppeterapi som jeg så sårt trenger. Månedene tidligere kan ikke beskrives over hvor tøffe de har vært for meg, så det er ikke til å stikke under en stol at tårene henger løst hos meg og at jeg fikk et lite sammenbrudd hos psykologen ved første time. Det er så inderlig godt å bli forstått og få reflektert tankene mine ettersom jeg har sittet med mye av tankene helt alene. Jeg føler meg ekstremt ensom og vil ikke være til bry for noen med mine tanker og vanskeligheter i hverdagen og prøver innstendig å finne meg selv og hva jeg virkelig trenger. Jeg har mennesker som bryr seg rundt meg, men jeg er så livredd fort å miste noen, så da vil jeg gjerne takle alt på egen hånd, som jeg har fått lært at ikke er det beste alternativet å kun holde ting for seg selv.

Jeg vet at dette har en stor effekt på meg, og hjelper meg – og jeg kan nesten ikke vente med å kjenne på følelsen av å føle seg sterkere og bedre på samme tid og gi mer plass til nære og kjære som jeg har stengt ute over lenger tid. Jeg har vært en stor egoist, og tenkt kun på meg selv – men det er fordi jeg hatt den innstillingen hvor jeg skal bli sterkere å få det bedre med meg selv før jeg kan fokusere på andre. Uheldigvis har det slått ganske så feil ut, fordi jeg har jo ikke blitt noe bedre. Heller tvert imot, jeg har fått det verre. Jeg er så sliten mentalt og fysisk, jeg har kun den lille energien jeg har igjen til overs, kun til barna.

Som også psykologen sa på tirsdagen som jeg synes var veldig koselig og sant, var at jeg har en ganske stor drivkraft. Nettopp fordi jeg har det forferdelig slitsomt og tungt, men vil så veldig gjerne få det bedre med å finne løsninger på hvordan hverdagen kan bli lettere og bedre og jeg er villig til å gjøre det meste for at ting skal bli bra. På en eller annen måte så er det lys i enden av tunnelen, og dit skal jeg. Jeg må bare ta noen ekstra rundkjæringer og omveier før jeg kommer meg dit. Jeg skal fikse dette, dette blir kanonbra til slutt. 🙂

Herfra går det bare oppover.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no