Hvordan ting egentlig ser ut.

Jeg bærer på en skam ingen har lyst til å bære. Jeg klarer ikke holde på en jobb, jeg føler ingen tilhørighet noen steder. Jeg er vandt til å bli kjempet for, gjort alt for, og høyt elsket fra tidlig barndom. Å være enebarn har både vært godt og vanskelig. Det fine har vel vært all den oppmerksomheten jeg har fått. Jeg har følt meg verdsatt, akseptert, respektert, og fått massevis av kjærlighet. Mens det lille negative er at jeg ikke har hatt noen der ved min side som delte mine opplevelser med meg – både vonde og gode. Jeg har liksom alltid vært helt alene, opplevd alt alene, tenkt på alt av løsninger av opplevelser alene.

Idag så føler jeg meg som limet. At alt avhenger av meg utifra hva jeg gjør og ikke gjør. Men jeg er opptatt av å måtte gjøre alt riktig, og det er der prestasjonen kommer inn. Jeg setter utrolig høye krav til meg selv, og hvis jeg bommer – så gir jeg opp alt. Da er jeg ferdig. Jeg er vel mer eller mindre altfor vandt til å bli avvist og bli fortalt at jeg ikke klarer – så da er det enklere å be om unnskyldning og ta halen mellom beina og løpe å gjemme meg.

Jeg har et inderlig stort håp, og det er å få hjelp. Noen å snakke med, reflektere med og en som kan hjelpe meg med den tunge bagasjen jeg har. Nå er jeg på andre året uten behandling, og nå er det vanskelig å henge med i svingene. Jeg lukker meg helt, for jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Jeg er nærmest apatisk, tom for ord. Jeg vil, men jeg er redd. Savnet etter mormor er tungt og nesten ikke til å holde ut. Aldri før har jeg vært så ensom som det jeg er nå.

Jeg har alltid skjult mitt indre, det er som uknuselig glass hvor ingen kommer inn. Jeg låser meg helt, mens alt flyter over på innsiden av skallen. Siste årene har mange brutt sin tillit mot meg,sviktet meg og forrådt meg. Da er det veldig vanskelig for meg å stole på enkelte, og jeg lukker meg da helt og “forsvinner”. Derfor er det også veldig godt å skrive, få alt ned på svart og hvitt. Jeg bruker ofte veldig lang tid på et innlegg, det må leses over flere ganger, se over rett grammatikk, utfyllende setninger og at det er enkelt å lese.
Jeg skulle så gjerne ønske at jeg stolte litt mer på meg selv enn det jeg gjør, samtidig som jeg føler jeg lar meg selv overkjøre av andre og alt annet for å unngå dårlig stemning, konfrontasjoner, diskusjoner og krangling.

Åpenhet er noe jeg har vært veldig dårlig på i alle år, men endret tankemønsteret og åpenheten etter en vloggkanal jeg tidligere var med i. Dessverre har jeg falt tilbake i gamle vaner og åpenheten er nå ganske så vanskelig igjen.

For noen måneder siden var jeg i en arbeidstrening, hvor jeg ga 110% og totalt overkjørte meg selv med å ha stålkontroll og vise meg fra den beste side. Og med det, så anser de meg som helt frisk og fri fra angst og mener jeg fint kan komme meg ut i en 100% jobb – noe jeg overhodet ikke klarer akkurat nå. Så i bunn og grunn føler jeg at jeg svikter både meg selv og de rundt meg fordi jeg ikke klarer å gi alt hele tiden.

Hodet over vann.

Jul og nyttår er overstått, og enda et nytt kapittel trer i kraft. Men problemene og frustrasjonen, de ble dessverre ikke borte med fjoråret. Lyspunktet mitt er for langt unna, jeg svimer rundt i mørket og finner ikke veien ut. Begeret mitt er nesten opp til randen, og det er nettopp nå hvor sterk jeg forstår at jeg er – når jeg ikke har andre muligheter enn å bare stå i det og ta dag for dag, time for time.

Klokken har bikket 06.00, og jeg nyter en deilig kopp med kaffe mens jeg ser ut av kjøkkenvinduet. Det er fremdeles mørkt ute, og naboer har ikke helt fått opp øynene, det er mørkt i alle vinduer. Siste uken har preget meg spesielt mye. Altfor mange inntrykk. Både familiært, vennskap, gjerdrumskredet, egen psykisk helse, og jobb.

Jeg har nå tatt en beslutning hvor jeg nå skal søke om ny henvisning til DPS. Det må være noe form for hjelp jeg kan få. En eller annen støtte som jeg kan lene meg til å være trygg på. Det er slitsomt å ha et hode som tenker så hardt og så mye. Men så skal det sies også, at årstiden vi nå er i – er tung for folk flest. Både for de som har en god og en dårlig form for psykisk helse. Det er mørkt, det er kaldt, man isolerer seg mer og spesielt nå i disse covid-19 tidene.

Jeg er takknemlig for alle jeg har rundt meg, som står på sidelinjen og heier på meg og som lar meg få den tiden jeg trenger. Jeg opplever at jeg selv er vanskelig å få kontakt med, og for de av dere som leser dette og opplever det jeg skriver nå, så beklager jeg virkelig. Jeg kommer før eller siden sterkere tilbake.

Nå skal jeg gripe dagen, vekke mine søte små og prøve å få til en så god dag som overhodet mulig.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no