Den dårlige samvittigheten og en liten julehilsen.

Jeg er ikke jenta som roper høyest og som sier meningen sin, tvert imot. Jeg oppfatter, observerer, og trekker meg tilbake forså å observere videre. Det er en haug av tanker som går igjennom meg på samme tid mens alt pågår, og alle tankene og traumene fra barndommen vekkes til live igjen. Hvordan skal man håndtere det, hvordan løse situasjonen? Skal jeg si ifra ? Skal jeg holde meg unna og ligge lavt?

Men så kommer det at du faktisk ikke lenger klarer å kontrollere det og bare må si ifra. Du føler deg som tøffere enn toget og en stor mestringsfølelse ved at du klarer å si ifra, vedkommende viser seg fra å stå forstående til temaet og viser en anger, men du står fremdeles å ditt – ved å ikke gi seg. Samtalen er da over, og hvem tar det hardest gang på gang ? Jo, meg. Syndebukken selv. Føler meg som tidenes mest urettferdige menneske som overdriver og overdramatiserer hele veien. Så er det jeg selv om ender opp med å be om unnskyldning for min egen oppførsel, fordi jeg er for hard.

Jeg har hele livet levd av å beskytte og ta vare på de nærmeste, ser til at alle har det bra. En av mine nærmeste har det veldig vondt nå om dagen, og jeg kan ikke annet enn å slippe alt jeg har i hendene for øyeblikket å være der med alt jeg har å gi. Når man selv har blitt utsatt for en traumatisk hendelse, som i mitt tilfelle var å miste mormor og alt hva det førte med seg, så har jeg en så god forståelse og empati for medmennesker som ikke har det bra og som virkelig trenger meg.

Men foruten om det, så er det straks juleferie. Og det viktigste av alt, er å gjøre det beste ut av den tiden vi har sammen. Julefilmer, familietid, akedager, grilling og avslapping. Det er viktig å ta vare på hverandre, for man kan aldri vite.

Riktig god jul.

– Kalex

Jeg har aldri følt meg så alene.

Det er desember, det er mørkt når man står opp og det er mørkt når man legger seg. Mye har skjedd siden sist jeg skrev her, men dessverre ikke så mye oppløftende å skrive om. Jeg går inn i det nye året med enda færre familiemedlemmer, og enda mer alene. Julaften? Da er den foreløpige planen å sitte alene. Var egentlig invitert bort med barna, men ettersom jeg har tatt noen valg som ikke er blitt akseptert, står jeg alene på egne bein og ender derfor opp alene på julaften.

Jeg har nylig blitt 30år, men ettersom hvordan disse tidene er med tanke på coronaen, så ble det ikke noe feiring og det er forsovet helt greit. Jeg tror ikke jeg er den eneste om dagen som kjenner på ensomheten i disse dager.

Jeg kan ikke forstå hvorfor det skal være sånn at man hele tiden må legge seg oppi andres avgjørelser og valg her i livet. Hva er det som gjør at man har samvittighet til slik å bestemme over et annet voksent menneske? Jeg har siden tidlig barndom og oppvekst gjort som jeg har fått beskjed om, og alltid tilpasset meg og vært flink jente. Men nå som jeg er en voksen dame, er det vanskelig å plutselig kunne ta valg helt alene, men at det jeg gjør fremdeles er feil. Ingenting er godt NOK. Jeg skal og vil bli sterkere. Jeg kan virkelig ikke ha det slik. Jeg faller sakte men sikkert sammen. Jeg har tross alt egne barn jeg tar vare på og som jeg vil det beste for.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no