Frykten for å falle i søvn.

Jeg ligger her halvveis under dyna på et iskald soverom mens jeg kjenner den deilige brisen av en vind som kommer gjennom vinduet som står åpent. Tenker på deg. Stemmen din, samtalene vi hadde, latteren din, de nydelige hendende dine som alltid hadde en hånd eller to rundt kaffekoppen din, mens du lyttet til det jeg hadde å fortelle.

Før var det en realitet, nå er alt i minnene. Jeg savner deg så inderlig. Du som person, din personlighet. Ordene du etterlot deg, de tar jeg med meg videre. Til fremtiden. Det er de fire ordene som gjør at jeg kjenner en enorm glede, ikke bare sorg – men en god følelse. For jeg føler jeg har gjort det beste for å gjøre det beste for å følge de ordene, mormor. Du har aldri vært mer fraværende fysisk, samtidig har du aldri vært mer i mitt hjerte. I mine handlinger, i min hverdag.

Vi snakker mye om deg, hvor vi ler og gråter om hverandre. Latteren din og den søte snorkelyden du brukte å ha når du lo så godt, de alvorlige samtalene hvor du bare satt og lyttet, alle de hundre telefonsamtalene for å høre åssen det sto til om det var sykdom, engasjementet rundt hobbyaktiviteter og fritid hvor du ville se og høre om hver eneste en.

Jeg lever som du lærte meg og jeg har gjemt deg trygt inne i hjertet mitt. Jeg unner hver eneste en det spesielle forholdet vi hadde – det å få kjenne på tryggheten og at man alltid følte seg elsket og bra nok akkurat som man er.

Men akkurat nå sliter jeg, alvorlig. Jeg kan være så sliten jeg bare vil, får som regel en fin og rolig avslutning på kvelden, enten om jeg leser bok, hører på lydbok eller ser en film som faller i smak. I det jeg sovnet, har jeg mine villeste drømmer. Du lever, vi har samtaler, du er frisk. Så bråvåkner jeg av at svetten renner, jeg tar et dypt åndedrag, prøver å komme til meg selv, analyserer drømmen og havner i en skikkelig angstboble. Jeg vet jo at du ikke lever, men jeg drømmer om deg hele tiden og våkner hysterisk. Hva er det som foregår? Jeg er redd for å slappe av, jeg er redd for å sovne, redd for å drømme at du er i levende live og deretter våkne og forstå at du er borte. Jeg lever i repriser. Drømmene går på repeat og jeg føler drømmene blir mer og mer intense.

Kroppen min er sliten, det tar på å våkne av og på hele tiden, mareritt på mareritt. Mistforstå meg rett, hvorfor jeg skriver mareritt er grunnet for at jeg våkner og innser gang på gang at du er borte. Drømmene er fine i seg selv, du er jo der. Men det er samtidig så vondt å bære på denne smerten som aldri går over. Jeg savner deg helt sinnsykt, mormor.

Forruten om det, går turen til Oslo i morgen tidlig. Grugleder meg, men mer om det i morgen. Nå skal jeg se litt serie, så blir det en aktiv og hektisk dag i morgen.

-Kalex




Tilbake etter en lenger pause.

Etter en lenger pause, var det veldig godt å skrive igjen. Jeg vet ikke eksakt hvor jeg skal begynne og hvordan jeg selv føler meg rundt dette ved å skrive om akkurat det jeg vil frem til. Tankene begynte som verst i går hvor jeg fikk se min egen journal fra psykologen og fikk sett epikrisen. Når man først har delt alt hos en psykolog og får se et “sammendrag” av alt du har fortalt, så er det fort gjort å få et lite flashback og se tilbake på det som har vært. Jeg er stolt av meg selv, for fy søren jeg har klart på en eller annen måte å takle alt sammen også da. Og man må bare se fremover, uansett hva.

Akkurat nå om dagen, bruker jeg tiden flittig med familien min. Noe er en litt større påkjenning enn andre. Daglige telefoner hvor jeg må støtte opp så godt jeg kan hos en farmor som er alene etter at farfar nå har fått fast plass på sykehjem grunnet demens. Ikke mistforstå, men er ikke de koselige visittene hvor man kan tenke positivt i det vonde og prøve å gjøre det beste ut av det, men man er fremdeles i den sorgfasen hvor det omhandler det samme hele tiden med snørr og tårer, og det kan ofte bli veldig tungt med tiden. Ja, demensen har forverret seg, men det er fremdeles den gode, snille, flotte farfaren min. Hvordan jeg skal legge det frem, vet jeg ikke riktig. Ikke vil jeg det heller, selv om det hadde vært det beste for berørte og pårørende. Jeg velger heller å respektere og akseptere det som er nå, og gjør det beste jeg kan med å være den jeg er og gjøre det beste for de som er rundt meg.

Jeg skrev tidligere ett innlegg i tre deler om min oppvekst uten en pappa og søsken, og jeg har ikke noe spesiell kontakt med lillebroren min idag som jeg hadde da han tok kontakt med meg. Det blir skjult og hemmeligholdt, og det for meg er ikke bra psykisk å holde på slike hemmeligheter. Derfor har jeg tatt et valg, med å heller avvente til han er myndig, slik at det ikke lenger trengs å hemmeligholdes. Det er selvsagt ikke noe bra for han heller å holde på slike hemmeligheter heller og hele tiden i frykt for at det skal bli avslørt. Kan nesten ikke vente til den dagen endelig kommer.

Sommeren har alt i alt vært veldig fin, campinghygge og masse familietid med sol og varme. Dagene nå tilbringes hjemme med datteren. Jeg skal snart ut i jobb, men uviss om jeg skal fortsette innenfor helse eller om jeg vil jobbe med barn og ungdom. Skal snart på møte med nav og jeg kjenner meg litt klar for å komme i gang igjen. Nå i skrivende stund kjenner jeg at øynene siger igjen, så velger å avslutte her. Så nå blir det litt lesing, så er det natta.

– Kalex

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no