Hvordan ting egentlig ser ut.

Jeg bærer på en skam ingen har lyst til å bære. Jeg klarer ikke holde på en jobb, jeg føler ingen tilhørighet noen steder. Jeg er vandt til å bli kjempet for, gjort alt for, og høyt elsket fra tidlig barndom. Å være enebarn har både vært godt og vanskelig. Det fine har vel vært all den oppmerksomheten jeg har fått. Jeg har følt meg verdsatt, akseptert, respektert, og fått massevis av kjærlighet. Mens det lille negative er at jeg ikke har hatt noen der ved min side som delte mine opplevelser med meg – både vonde og gode. Jeg har liksom alltid vært helt alene, opplevd alt alene, tenkt på alt av løsninger av opplevelser alene.

Idag så føler jeg meg som limet. At alt avhenger av meg utifra hva jeg gjør og ikke gjør. Men jeg er opptatt av å måtte gjøre alt riktig, og det er der prestasjonen kommer inn. Jeg setter utrolig høye krav til meg selv, og hvis jeg bommer – så gir jeg opp alt. Da er jeg ferdig. Jeg er vel mer eller mindre altfor vandt til å bli avvist og bli fortalt at jeg ikke klarer – så da er det enklere å be om unnskyldning og ta halen mellom beina og løpe å gjemme meg.

Jeg har et inderlig stort håp, og det er å få hjelp. Noen å snakke med, reflektere med og en som kan hjelpe meg med den tunge bagasjen jeg har. Nå er jeg på andre året uten behandling, og nå er det vanskelig å henge med i svingene. Jeg lukker meg helt, for jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Jeg er nærmest apatisk, tom for ord. Jeg vil, men jeg er redd. Savnet etter mormor er tungt og nesten ikke til å holde ut. Aldri før har jeg vært så ensom som det jeg er nå.

Jeg har alltid skjult mitt indre, det er som uknuselig glass hvor ingen kommer inn. Jeg låser meg helt, mens alt flyter over på innsiden av skallen. Siste årene har mange brutt sin tillit mot meg,sviktet meg og forrådt meg. Da er det veldig vanskelig for meg å stole på enkelte, og jeg lukker meg da helt og “forsvinner”. Derfor er det også veldig godt å skrive, få alt ned på svart og hvitt. Jeg bruker ofte veldig lang tid på et innlegg, det må leses over flere ganger, se over rett grammatikk, utfyllende setninger og at det er enkelt å lese.
Jeg skulle så gjerne ønske at jeg stolte litt mer på meg selv enn det jeg gjør, samtidig som jeg føler jeg lar meg selv overkjøre av andre og alt annet for å unngå dårlig stemning, konfrontasjoner, diskusjoner og krangling.

Åpenhet er noe jeg har vært veldig dårlig på i alle år, men endret tankemønsteret og åpenheten etter en vloggkanal jeg tidligere var med i. Dessverre har jeg falt tilbake i gamle vaner og åpenheten er nå ganske så vanskelig igjen.

For noen måneder siden var jeg i en arbeidstrening, hvor jeg ga 110% og totalt overkjørte meg selv med å ha stålkontroll og vise meg fra den beste side. Og med det, så anser de meg som helt frisk og fri fra angst og mener jeg fint kan komme meg ut i en 100% jobb – noe jeg overhodet ikke klarer akkurat nå. Så i bunn og grunn føler jeg at jeg svikter både meg selv og de rundt meg fordi jeg ikke klarer å gi alt hele tiden.

Hodet over vann.

Jul og nyttår er overstått, og enda et nytt kapittel trer i kraft. Men problemene og frustrasjonen, de ble dessverre ikke borte med fjoråret. Lyspunktet mitt er for langt unna, jeg svimer rundt i mørket og finner ikke veien ut. Begeret mitt er nesten opp til randen, og det er nettopp nå hvor sterk jeg forstår at jeg er – når jeg ikke har andre muligheter enn å bare stå i det og ta dag for dag, time for time.

Klokken har bikket 06.00, og jeg nyter en deilig kopp med kaffe mens jeg ser ut av kjøkkenvinduet. Det er fremdeles mørkt ute, og naboer har ikke helt fått opp øynene, det er mørkt i alle vinduer. Siste uken har preget meg spesielt mye. Altfor mange inntrykk. Både familiært, vennskap, gjerdrumskredet, egen psykisk helse, og jobb.

Jeg har nå tatt en beslutning hvor jeg nå skal søke om ny henvisning til DPS. Det må være noe form for hjelp jeg kan få. En eller annen støtte som jeg kan lene meg til å være trygg på. Det er slitsomt å ha et hode som tenker så hardt og så mye. Men så skal det sies også, at årstiden vi nå er i – er tung for folk flest. Både for de som har en god og en dårlig form for psykisk helse. Det er mørkt, det er kaldt, man isolerer seg mer og spesielt nå i disse covid-19 tidene.

Jeg er takknemlig for alle jeg har rundt meg, som står på sidelinjen og heier på meg og som lar meg få den tiden jeg trenger. Jeg opplever at jeg selv er vanskelig å få kontakt med, og for de av dere som leser dette og opplever det jeg skriver nå, så beklager jeg virkelig. Jeg kommer før eller siden sterkere tilbake.

Nå skal jeg gripe dagen, vekke mine søte små og prøve å få til en så god dag som overhodet mulig.

Den dårlige samvittigheten og en liten julehilsen.

Jeg er ikke jenta som roper høyest og som sier meningen sin, tvert imot. Jeg oppfatter, observerer, og trekker meg tilbake forså å observere videre. Det er en haug av tanker som går igjennom meg på samme tid mens alt pågår, og alle tankene og traumene fra barndommen vekkes til live igjen. Hvordan skal man håndtere det, hvordan løse situasjonen? Skal jeg si ifra ? Skal jeg holde meg unna og ligge lavt?

Men så kommer det at du faktisk ikke lenger klarer å kontrollere det og bare må si ifra. Du føler deg som tøffere enn toget og en stor mestringsfølelse ved at du klarer å si ifra, vedkommende viser seg fra å stå forstående til temaet og viser en anger, men du står fremdeles å ditt – ved å ikke gi seg. Samtalen er da over, og hvem tar det hardest gang på gang ? Jo, meg. Syndebukken selv. Føler meg som tidenes mest urettferdige menneske som overdriver og overdramatiserer hele veien. Så er det jeg selv om ender opp med å be om unnskyldning for min egen oppførsel, fordi jeg er for hard.

Jeg har hele livet levd av å beskytte og ta vare på de nærmeste, ser til at alle har det bra. En av mine nærmeste har det veldig vondt nå om dagen, og jeg kan ikke annet enn å slippe alt jeg har i hendene for øyeblikket å være der med alt jeg har å gi. Når man selv har blitt utsatt for en traumatisk hendelse, som i mitt tilfelle var å miste mormor og alt hva det førte med seg, så har jeg en så god forståelse og empati for medmennesker som ikke har det bra og som virkelig trenger meg.

Men foruten om det, så er det straks juleferie. Og det viktigste av alt, er å gjøre det beste ut av den tiden vi har sammen. Julefilmer, familietid, akedager, grilling og avslapping. Det er viktig å ta vare på hverandre, for man kan aldri vite.

Riktig god jul.

– Kalex

Jeg har aldri følt meg så alene.

Det er desember, det er mørkt når man står opp og det er mørkt når man legger seg. Mye har skjedd siden sist jeg skrev her, men dessverre ikke så mye oppløftende å skrive om. Jeg går inn i det nye året med enda færre familiemedlemmer, og enda mer alene. Julaften? Da er den foreløpige planen å sitte alene. Var egentlig invitert bort med barna, men ettersom jeg har tatt noen valg som ikke er blitt akseptert, står jeg alene på egne bein og ender derfor opp alene på julaften.

Jeg har nylig blitt 30år, men ettersom hvordan disse tidene er med tanke på coronaen, så ble det ikke noe feiring og det er forsovet helt greit. Jeg tror ikke jeg er den eneste om dagen som kjenner på ensomheten i disse dager.

Jeg kan ikke forstå hvorfor det skal være sånn at man hele tiden må legge seg oppi andres avgjørelser og valg her i livet. Hva er det som gjør at man har samvittighet til slik å bestemme over et annet voksent menneske? Jeg har siden tidlig barndom og oppvekst gjort som jeg har fått beskjed om, og alltid tilpasset meg og vært flink jente. Men nå som jeg er en voksen dame, er det vanskelig å plutselig kunne ta valg helt alene, men at det jeg gjør fremdeles er feil. Ingenting er godt NOK. Jeg skal og vil bli sterkere. Jeg kan virkelig ikke ha det slik. Jeg faller sakte men sikkert sammen. Jeg har tross alt egne barn jeg tar vare på og som jeg vil det beste for.

Frykten for å falle i søvn.

Jeg ligger her halvveis under dyna på et iskald soverom mens jeg kjenner den deilige brisen av en vind som kommer gjennom vinduet som står åpent. Tenker på deg. Stemmen din, samtalene vi hadde, latteren din, de nydelige hendende dine som alltid hadde en hånd eller to rundt kaffekoppen din, mens du lyttet til det jeg hadde å fortelle.

Før var det en realitet, nå er alt i minnene. Jeg savner deg så inderlig. Du som person, din personlighet. Ordene du etterlot deg, de tar jeg med meg videre. Til fremtiden. Det er de fire ordene som gjør at jeg kjenner en enorm glede, ikke bare sorg – men en god følelse. For jeg føler jeg har gjort det beste for å gjøre det beste for å følge de ordene, mormor. Du har aldri vært mer fraværende fysisk, samtidig har du aldri vært mer i mitt hjerte. I mine handlinger, i min hverdag.

Vi snakker mye om deg, hvor vi ler og gråter om hverandre. Latteren din og den søte snorkelyden du brukte å ha når du lo så godt, de alvorlige samtalene hvor du bare satt og lyttet, alle de hundre telefonsamtalene for å høre åssen det sto til om det var sykdom, engasjementet rundt hobbyaktiviteter og fritid hvor du ville se og høre om hver eneste en.

Jeg lever som du lærte meg og jeg har gjemt deg trygt inne i hjertet mitt. Jeg unner hver eneste en det spesielle forholdet vi hadde – det å få kjenne på tryggheten og at man alltid følte seg elsket og bra nok akkurat som man er.

Men akkurat nå sliter jeg, alvorlig. Jeg kan være så sliten jeg bare vil, får som regel en fin og rolig avslutning på kvelden, enten om jeg leser bok, hører på lydbok eller ser en film som faller i smak. I det jeg sovnet, har jeg mine villeste drømmer. Du lever, vi har samtaler, du er frisk. Så bråvåkner jeg av at svetten renner, jeg tar et dypt åndedrag, prøver å komme til meg selv, analyserer drømmen og havner i en skikkelig angstboble. Jeg vet jo at du ikke lever, men jeg drømmer om deg hele tiden og våkner hysterisk. Hva er det som foregår? Jeg er redd for å slappe av, jeg er redd for å sovne, redd for å drømme at du er i levende live og deretter våkne og forstå at du er borte. Jeg lever i repriser. Drømmene går på repeat og jeg føler drømmene blir mer og mer intense.

Kroppen min er sliten, det tar på å våkne av og på hele tiden, mareritt på mareritt. Mistforstå meg rett, hvorfor jeg skriver mareritt er grunnet for at jeg våkner og innser gang på gang at du er borte. Drømmene er fine i seg selv, du er jo der. Men det er samtidig så vondt å bære på denne smerten som aldri går over. Jeg savner deg helt sinnsykt, mormor.

Forruten om det, går turen til Oslo i morgen tidlig. Grugleder meg, men mer om det i morgen. Nå skal jeg se litt serie, så blir det en aktiv og hektisk dag i morgen.

-Kalex




Tilbake etter en lenger pause.

Etter en lenger pause, var det veldig godt å skrive igjen. Jeg vet ikke eksakt hvor jeg skal begynne og hvordan jeg selv føler meg rundt dette ved å skrive om akkurat det jeg vil frem til. Tankene begynte som verst i går hvor jeg fikk se min egen journal fra psykologen og fikk sett epikrisen. Når man først har delt alt hos en psykolog og får se et “sammendrag” av alt du har fortalt, så er det fort gjort å få et lite flashback og se tilbake på det som har vært. Jeg er stolt av meg selv, for fy søren jeg har klart på en eller annen måte å takle alt sammen også da. Og man må bare se fremover, uansett hva.

Akkurat nå om dagen, bruker jeg tiden flittig med familien min. Noe er en litt større påkjenning enn andre. Daglige telefoner hvor jeg må støtte opp så godt jeg kan hos en farmor som er alene etter at farfar nå har fått fast plass på sykehjem grunnet demens. Ikke mistforstå, men er ikke de koselige visittene hvor man kan tenke positivt i det vonde og prøve å gjøre det beste ut av det, men man er fremdeles i den sorgfasen hvor det omhandler det samme hele tiden med snørr og tårer, og det kan ofte bli veldig tungt med tiden. Ja, demensen har forverret seg, men det er fremdeles den gode, snille, flotte farfaren min. Hvordan jeg skal legge det frem, vet jeg ikke riktig. Ikke vil jeg det heller, selv om det hadde vært det beste for berørte og pårørende. Jeg velger heller å respektere og akseptere det som er nå, og gjør det beste jeg kan med å være den jeg er og gjøre det beste for de som er rundt meg.

Jeg skrev tidligere ett innlegg i tre deler om min oppvekst uten en pappa og søsken, og jeg har ikke noe spesiell kontakt med lillebroren min idag som jeg hadde da han tok kontakt med meg. Det blir skjult og hemmeligholdt, og det for meg er ikke bra psykisk å holde på slike hemmeligheter. Derfor har jeg tatt et valg, med å heller avvente til han er myndig, slik at det ikke lenger trengs å hemmeligholdes. Det er selvsagt ikke noe bra for han heller å holde på slike hemmeligheter heller og hele tiden i frykt for at det skal bli avslørt. Kan nesten ikke vente til den dagen endelig kommer.

Sommeren har alt i alt vært veldig fin, campinghygge og masse familietid med sol og varme. Dagene nå tilbringes hjemme med datteren. Jeg skal snart ut i jobb, men uviss om jeg skal fortsette innenfor helse eller om jeg vil jobbe med barn og ungdom. Skal snart på møte med nav og jeg kjenner meg litt klar for å komme i gang igjen. Nå i skrivende stund kjenner jeg at øynene siger igjen, så velger å avslutte her. Så nå blir det litt lesing, så er det natta.

– Kalex

Triggeren, påskeferie og mentalt sliten.

Det er lenge siden jeg har blogget og jeg kjenner hvor godt det er så fort jeg får startet. Nå har det vært påskeferie og en fantastisk ferie med nære og kjære med fantastisk sommervær, god mat, påskerebus og glade og flotte barn ♡

Jeg håper jeg klarer å få deg like sterk som det du var for 10år siden. 》

Hva som går igjennom hodet mitt nå om dagen, er ingenting å kimse av. Jeg synes så utrolig synd på alle rundt meg, ikke meg selv. Men alle rundt meg som i det hele tatt orker å ha meg nær seg.

Jeg har seperasjonsangst herfra til månen. Jeg sliter med å klare meg på egen hånd helt alene. Fra tidlig barneår, ble jeg sendt bort til ukjente og kjente – ofte. Jeg vet ikke hva mennesker rundt meg så i meg som liten, men jeg klarer å se det gode jeg gjorde for og med andre og vil ikke tro jeg var en jente som lagde mye oppstyr av meg.

Jeg merker stort til at nåtiden innhenter barndommen i alt jeg gjør, og det er så forbanna vanskelig å være meg akkurat nå. Så mye oppstyr jeg føler jeg lager for alle rundt meg med å kun være meg. Ja, jeg er mye alene – det skal jeg ikke legge skjul på. Jeg er god til å skyve de rundt meg – bort. Men det er nettopp fordi at jeg føler meg som jeg gjør akkurat nå, at jeg vil ikke at det skal gå utover noen andre – selvom jeg så godt vet innerst inne at de er der for meg.

Mye av det som trigger meg – er alkohol. Jeg er oppvokst med relativt mye alkohol rundt meg som utgjorde mye vold og krangling, som rett og slett er en utrygghet for meg. Jeg er høysensitiv mot høye lyder, og merker det har gjort det vanskelig å småekkelt rundt dette med ferier og sosiale sammenhenger som fletter inn i dette med alkohol.

Jeg er svært bekymret om dagen for inntak av alkohol av en av mine aller nærmeste. At hver eneste ferie eller helg som kommer, så er det alkohol og fest som er i sentrum. ” Jeg er voksen og bestemmer selv ” er noe jeg har hørt i alle år, og at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt. Jeg vet jeg ikke skal komme her å forvente noe som helst, for det er jo i bunn og grunn ikke mitt bord. Men jeg føler meg litt hjelpesløs, da jeg ser dette ikke er noe bra i lengden. Det er skummelt å sitte å telle enheter, det er skummelt å se at man blir mer og mer påvirket hvor man endrer personligheten sin til å være mer klumsete og mer direkte – som ofte kan føre med seg unødvendig drama og diskusjoner.

Det er så viktig for meg at alle andre skal ha det godt rundt meg, så det er vanskelig å bare ” ikke bry seg ” og bare slippe alle problemene fra seg. Jeg vil jo bare at alle skal ha det bra, inkludert meg selv. Men akkurat nå, så har jeg det helt ærlig ikke bra. Jeg gjemmer meg bort så ofte jeg kan, og folk rundt meg kan gjerne tolke meg som lat og sær. Jeg prøver hardt å løse mine egne problemer og andres inne i hodet mitt, og da kan jeg fort virke veldig fjern og usosial for de rundt meg.

Jeg ønsker bare å bli hørt, at jeg trenger den tiden jeg trenger på å bli sterkere på enkelte områder både fysisk og mentalt. Men en fin ting hjelper mye, og det er å skrive ned alle tanker og følelser og få det ut. Og på den måten håper jeg at jeg kan få en slags forståelse på hvorfor jeg som jeg er akkurat nå og bakgrunnen for det.

Jeg har mye jeg egentlig skal skrive om, men må bare finne riktig tidspunktet å skrive på. Så vi høres snart ❤ Ønsker dere alle en riktig god uke, så satser vi på at været holder seg så godt det går ❤

Alt er kaos.

Det har seg slik at jeg ikke engang vet hvor jeg skal starte. Alt er ett kaos, og det finnes ingen system eller noe som heter kontroll på tankegangen. Jeg er fysisk og mentalt sett utslitt. Selv om det er vårvær ute hvor solen skinner og varmt i været, så ser jeg i dette sekund ingen lys i tunnelen. Det er en stund siden jeg blogget, og jeg føler jeg ikke har noe fornuftig å skrive om, annet enn hvor tragisk det meste er nå om dagen.

Jeg har angst. Det prikker i hele kroppen, hjertet banker såpass hardt at jeg nesten hører hjertet på utsiden. Jeg har de siste ukene hatt trøbbel med tannpine, men har heldigvis klart å komme med til tannlegen. Det er to tenner som må trekkes, det siste er bare plankekjøring. Jeg gruer meg. Grunnen til at jeg har hatt så tannlegeskrekk, er fordi jeg erfaringsmessig er vandt med å “alltid” ha måttet gjøre noe hver gang jeg har vært hos tannlegen. Men heldigvis skal de ut på torsdag, og det skal på en måte godt å få de ut og slippe tannpine, men er jo livredd for smertene som kommer til å bli. Lydene, ikke minst. Er jo selvsagt ikke bare det jeg har angst for, men er så mye annet som kommer med.

Ensomheten tærer også på. For det om jeg ikke er alene, så føler jeg meg fryktelig ensom og alene. Så der kjenner jeg at jeg har en del å jobbe med. Jeg må slutte å forvente at noen kommer på døra mi eller tar kontakt, men at jeg må begynne å ta litt mer initiativ selv. Jeg har og skal utfordre meg litt selv faktisk på fredag og møte en jentegjeng her i nærområdet for aller første gang, hvor ingen har møtt hverandre før, så det gleder jeg meg veldig til. Alltid godt å ha noe å se frem til.

Jeg er dessverre ett veldig komplisert menneske. Jeg kommer og går hele tiden humørmessig. Noen dager får du tar i meg og humøret mitt er bedre enn andre, mens andre dager får man ikke tak i meg og jeg orker ikke tanken på lange telefonsamtaler hvor jeg føler det meste bare er kjipt. Det er selvsagt slitsomt for de rundt, som ikke kan vite hvor de har meg til enhver tid. Men jeg orker det ikke lenger, det er jo ikke sånn jeg vil være. Det er fryktelig slitsomt å ikke selv kunne ha det stabilt for en gang skyld. Jeg vet noe må gjøres, men jeg orker ikke engang å jobbe for det – akkurat nå. Jeg velger å avslutte dette blogginnlegget nå, for jeg synes det er vanskelig å fortsette når jeg er som jeg er nå.

Selvtillit og selvbilde.

Ikveld klokken 21.00 er jeg igjen å se på aerligtaltsnap kanalen vi har i forhold til psykisk helse. Tema denne uken er da ” Selvtillit og Selvbilde ”

Dette er da en snapkanal hvor vi fremmer og ufarliggjør åpenhet rundt psykiske lidelser. Jeg opplever selv at jeg har store progresjoner innenfor dette tema om meg selv og min psyke, men har igjen mye jeg selv ønsker å utfordre meg i. For det første, så er det ett fåtall som vet om meg og mine daglige utfordringer som jeg selvsagt ønsker å være mer åpen om, men i frykt for å bli dømt – så er jeg redd. Redd for å miste venner rundt meg, eller i det hele tatt skremme noen bort. Redd for at noen skal bruke min lidelse mot meg eller at noen skal le av meg og latterliggjøre meg.

Det er der mitt selvbilde kommer inn. Det å være utrygg og usikker på seg selv og andre, og hele tiden være på vakt, skrive og snakke med omhu – sånn i tilfelle. Jeg må hele tiden ” prestere ” for andre, for jeg vil så inderlig være god nok på alle nivåer.

Jeg har vært veldig naiv tidligere, som idag har mye med hvordan jeg er som person i dag. Jeg søkte mye tilnærming av venner tidligere, og ble alt for fort trygg på de rundt – som da gjorde at jeg la ut i det lange og brede uten å tenke konsekvenser som senere ble brukt imot meg. Det er kjipt, og det har vært kjipt. Men jeg har lært av det, som dessverre også gjør at det tar ekstra lang tid før jeg klarer å åpne meg før jeg vet at jeg kan være helt trygg.

Utseende betyr veldig mye for meg. Jeg MÅ sminke meg å se fresh ut hver eneste dag, og går spesielt mye i skjørt og strømpebukse med en pen bluse eller genser til. Er tøft for meg å skrive dette, men søker en annerkjennelse fra andre at jeg ser bra nok ut og ikke gjør andre flaue i deres nærvær. Jeg ønsker å se anstendig ut, slik at folk opplever meg som moden og en ålreit person å være sammen med. Så er det jo selvsagt selvfølelsen når man føler seg bra ut også med en fin hårsveis, flotte klær og nysminket.

Før hadde jeg ingen problemer med å gå i joggebukse og hettegenser, men det er lenge siden. Da kunne jeg gå usminket og blåste i hva folk mente og syntes, men den gang da. Tror det har gjort noe med meg etter at jeg fikk barn også. Jeg er livredd for å se uopplagt ut, eller i det hele tatt ser ” rotete ” ut, nettopp fordi mange kan dømme utifra det at jeg ikke ser velstelt ut og ” handle ” utifra det og oppleve det som en bekymring med meg som mamma.

JA – det er slitsomt. Å gå med slike tanker er frustrerende og ikke minst tungt. Tungt å leve etter og hele tiden MÅTTE se smashing ut, fordi jeg TROR andre dømmer meg etter meg og mitt utseende og at jeg må se anstendig ut til en hver tid. Og det gjør så klart noe med meg at jeg får ros etter hvor fin jeg er på håret eller hvor fint sminket jeg er, samtidig som det er ett “press” på meg om at ” dette må jeg bare fortsette med”, for da er jeg verdig nok.

Dette er mye av det jeg kommer til å vlogge om dette døgnet, så det blir spennende. Alltid en stor spenning før jeg logger inn på snappen. Får jeg hates? Får jeg støtte? Jeg har nå snart vlogget i ett år, og jeg har kun fått støtte, og det gir meg så ufattelig mye. Det betyr så mangt for meg med de gode tilbakemeldingene jeg får og det gjør meg enda bedre psykisk og fysisk som person. Jeg har fått mange sterke bånd, og jeg føler meg heldig som har fått denne muligheten til å få dele om meg og mitt.

Ønsker dere alle en riktig god helg, ta vare på dere selv. Stor klem fra meg

Hastetur.

Det eneste du hører i den andre enden i telefonen, er fortvilelse og gråt. En rådvill person trenger nå min støtte, og varsellampene mine lyser med det samme. Jeg forstår ikke hvordan jeg kan hjelpe i denne situasjonen, men handler på impuls. Samtidig som adrenalinet kikker inn for fullt, går det hundre tanker i hodet og følelsen av frykt og redsel.

Dagen igår var det strålende sol, mildt i været og dagen vae egentlig ganske så avslappende med en deilig tur ute i den friske og fine luften. Endelig er våren her, forhåpentligvis! Resten av uken er det meldt enda mer mildvær og sol, og det er ikke annet å gjøre enn å bare nyte og sette pris på det fine været. Er ikke til å stikke under en stol hvor deilig det er for psyken om dagen også. Mindre frykt, mindre stress, mindre uro og mindre tankekjør. Det gjør dagene så mye enklere og lettere, uten tvil!

Så tilbake til gårsdagens hastetur.

Sommeren 2017 fikk min farfar verdens dårligste bursdagsgave, han fikk påvist demens. Eller rettere sagt ” Lewy Body Demens “.

Dette er en tilstand som er veldig vanskelig å oppdage og behandle. Klinisk kjennetegnes demens med lewy-legemer av demens med fluktuerende bevissthet, synshallusinasjoner og parkonisme. Flere symptomer på lewy body demens, er vrangforestillinger, overfølsomhet, og bevissthetstap.

På de to årene som har gått nå, har det gått både veldig fort og til tider holdt seg stabilt. Det er vondt å se en person du har så kjær forandre seg på den måten.

Kveldene er som oftest verst, for da er man mest ” sliten ” og har hatt da en hel dag fullt av inntrykk og mange timer aktivt hvor man bruker hodet. Det som preger mest når kvelden kommer, er at tilstanden forverrer seg med ekstreme hallusinasjoner og forvirring. Jeg kan ikke i min villeste fantasi sette meg inn i hvilken påkjenning det må være å leve med en person med demens 24 timer i døgnet, hva det krever av deg som pårørende og ikke minst som pasient. Hvor det ikke lenger fungerer å holde en normal og velfungerende samtale og hvor alt heller bare er usammenhengende og uforståelig.

Jeg fikk kastet meg i bilen og visste ikke hva jeg kunne forvente. Jeg vet ikke hva som møter meg lenger.

Jeg er en av de nærmeste pårørende og vet jeg må være i utrykningsmodus når det trengs, og igår var dagen hun trengte så sårt hjelp. Når tårene hennes rant som verst, redselen og frustrasjonen etter gjentatte forsøk på forståelse begge veier ikke lyktes. Hun ble ikke forstått, han ble ikke forstått, hun gjentok seg gang på gang, hvorpå han spurte gang på gang om det gjentatte spørsmålet. Det ble for mye for begge to og jeg kom til unnsetning og fikk roet ned situasjonen. Før jeg ringer på dørklokken, vet jeg aldri lenger hva som møter meg eller i hvilken tilstand han er i. Jeg må gjentatte ganger kaste meg ut i det å møte frykten hver gang, som gjør det litt ekstra skummelt for min del. Mye tanker går igjen og jeg kjenner på en engstelig følelse.

Det jeg opplever er viktig med demente – er trygghet, omsorg og kjærlighet. Å fortelle dem hvor glad du er i dem, lytte til tanker og spørsmål de har, nærhet og varme. De er urolige og engstelige og søker derfor mye nærkontakt. Så derfor benyttet jeg meg stort av det igår kveld når jeg ankom. Jeg lyttet, stilte åpne spørsmål, benyttet meg av nærhet og omsorg og ga av meg selv fullt ut som han fortjener. At jeg kan bidra til at ett menneske skal føle seg bedre mentalt og fysisk, er en veldig stor ære for meg. At jeg kan gjøre noe som betyr noe for andre og at jeg får ta del i det. Det føltes godt å få roet ned situasjonen og reise hjem og vite at alt var i orden, men tok uheldigvis litt lenger tid å få lagt seg når adrenalinet fremdeles var oppe å gå og ble derfor veldig sent.

Ta vare på hverandre, fortell hvor glad du er i de rundt deg, gi en ekstra god klem og ikke minst – Smil!

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no